 |
| Jerusalem-Ill. |
Kp6
ROP
Hva skjedde, hva skjer?
Fjellet revner, og steinblokker knuser
Åker og eng, et hus og et tun.
Vi har englevakt. Vi er to i en dal,
Og hører til der vi bor.
Vi har tønner med korn.
Armene er åpne. Vårt hjerte er hett
Som en glovarm ovn. Vi lever
Og gror som en åker.
Lykken farger oss med stjerner.
Velsign oss, bevar oss. Jeg hører rop
Fra en fisker i nød, et barn i Afrika,
Eller på grensen til vår tid.
Vi lever, men kan ikke temme havet
Som jager imot vår by.
RI
Jeg rir vinteren i møte.
Jeg rir snø og is.
De døde får ordne med de døde.
De levende har sin tid.
Jeg rir bølger og hav, fjell og fjord.
Alt er under meg. Jeg flyr.
Bare stjernene holder meg i live.
Lyset bærer meg på gullstol.
Hver dag krysser jeg en milepæl.
Skriften er synlig. Jeg rir
Inn i en ny tid - med døren på klem.
Snart er det min tur å ri stormen.
Den menneskelige adel rir
Fra åker til åker, fra slekt til slekt,
Til en fremtid med begravelse og krig.
Jeg rir i sporene til de falne.
UKJENT
Ikke regn med meg.
Den ukjente soldat lever.
Ikke lytt etter stemmen, ordene.
Jeg er et vinterbarn. Kald,
En skygge av fortiden, drømmen
Som løste seg opp i skyer.
Ukjent kom jeg, ukjent ble jeg
En del av språket, familien.
Jeg ble vevd inn i systemet
Og ble borte som et nummer.
Mitt navn var en uskrevet bok,
Et ukjent bilde i arkivet.
I år og dager ble jeg til støv.
Mitt hjerte ble tråkket på av flere.
Mine ord ble til halm i slekten
Som ingen forsto. Jeg var uten språk,
Men fikk vinger, så jeg kan fly.
ROM
Her er rom for alt.
Lyd, språk, bilder, dans.
Her er rom for skriften på veggen.
Du kan hvile og le i samme rom.
Du hører til, og er tro mot ditt kall.
Menneskebarnet har sitt hjem på jord,
Så lenge tid er tid, Og sør og nord
Er poler på samme planet.
Senere kom skygger inn.
Og samtaler mellom maktene
Ble til krig. Og harmonien ble ødelagt,
Fred ble et ønske hos de som lever
Med kjærlighet som stempel i sitt hjerte.
Rom forvitrer, hus råtner på rot.
Døden er på terskelen og venter.
Vind og regn rusker i tretoppene,
Mens barnet er uvitende om de siste ting.
Vinduene må ha forheng. Lyset avslører
Ondskapen. Jorden blør.
Er du reiseklar?
Profetiene går for fulle hus.
Vi kan ikke gjemme oss lenger.
Vår tid er nå. - Velkommen inn.
JAKOB
Jakob stien, Jakobstaven.
Luft mellom fjell. Oscean. Himmel.
Moses åpnet havet
Og folket fikk gå over på det tørre.
Jakob kjempet med Gud.
Vi må være våkne, mens det ennå er tid.
Jakob lever i oss.
Israels vokter sover ikke.
REGN
Dagen gråter.
Natten blir våt av regn.
Tiden omkring oss hyler.
Det mørkner. Skyene er blytunge.
Vi er sperret inne.
Men huset er vår kjære borg.
Vi kan se ut, og leve, sove.
I dag lengter jeg til fjellet.
Jeg vil klatre i barndommens rike,
Og se etter perler ved stranden.
Sammen kan vi klare oss.
Regn presser oss i landflyktighet.
Noas ark er langt borte.
Vi har ingen tid å miste.
I dag må vi fly – som fuglene.
Regnet siler, pisker, plasker
På tak og vegger. Spennvidden
Mellom hav og himmel mumler regn.
Det er et signal for livet.
VINGER
Fantasien åpner en vei.
Vinden tar oss med.
Vi er underlagt naturkreftene
Som jager i rommet.
Vi åpner oss, og tar imot.
Vi har ikke noe valg.
Men vi kan reise, som fuglen,
Før vinterstormen brøler.
Vi kjenner smak av varme strender
Der ungene klamrer seg fast.
Tiden har vinger og flyr med oss.
Fremtiden bor i vårt hjerte
Som en veiviser. Vi kommer igjen.
Å VENDE SEG BORT
Å vende seg bort fra snødrev,
Kaostrafikk og storm,
Fører oss inn i et annerledes land.
Bekymringer kommer og går
Som et regnvær, en vinter eller sommer.
Kanskje kunne vi komme til Gud i bønn?
Trær og blomster kranser vår jord.
Menneskebarnet opphøyer navnet, språket,
Og lærer å gå oppreist gjennom alt.
SEPTEMBER
Du er vakker som en brud.
September er en vise om frukt
Som synger imot oss.
Vi puster september og tror
På en deilig høst, og milde dager
Som kommer og går - som en gjest.
September i våre hjerter, en blomst
Som løfter seg, bærer hele verden
Inn i vår stue, inn i vårt landskap.
Du kneler med åpent vindu
Som Daniel, og søker styrke og trøst,
Når nettene blir lange og mørke
Og vinteren banker på.
BOK
Jeg trenger ikke håndskrevne bøker.
En bok fra en klostercelle gir ingen trøst.
Bare ordet som er skrevet i gull
Kan jeg bevare i mitt hjerte.
Fra solen står opp vil jeg lese skriften
Som forvandler mennesker.
Boken som berører meg mest, er evig,
Som englene og Gud.
Å brenne en bibel gir ingen mening.
Ordet står fast som fjell, som stjerner og sol.
Språket løfter oss or graven til lyset,
Og vi kan se bøker bli åpnet.
Ingenting må legges til eller trekkes fra
Den hellige samling av ord som er skrevet.
Profeter og apostler, barn og voksne
Lyser som tegn i en levende bok.
SPEIL
Øyet mitt i speilet.
Jeg ser klart. Mitt hjerte
Føler kjærlighet, ømhet
For den jødiske slekt.
Øyet mitt, munnen, beveger seg.
Hendene løfter kroppen.
Jeg fylles av glede.
Harpene spiller: Jerusalem.
Hva som hender nå: Tiden maler
Kors over de døde, stjerner
På slagmarken, endeløse speil
Av de som er flyttet. Mitt navn.
KVELD
Først snakker vi om været.
Kvelden er rød, og vi er glade.
Et øye ser alt. Solen glir i havet
Og overlever, håndhilser
Og seiler over himmelbuen, og lyser
God dag og godnatt.
Kvelden blekner. Hjelpeløs
Går den til ro. Vi sover i natten,
Og står i gjeld til tidens hjul
Som maler og binder oss sammen.
Hva vet vi om kjærlighet?
Skapelsen er mer enn vi aner.
Vennlig og hjelpsom gir vi hånden,
Og bærer hverandre i livet.
Kvelden puster, og lar oss snakke
Om fred, og kjærlighetens vei.
DRIVVED
Langs stranden ligger
Tykke tømmerstokker, tusen elementer
Som kommer med havet.
Drivved danser på bølgene
Og kommer omtåket inn langs kysten
Som ubåter og måkeskrik.
Alle ser alfabetet, stavelsen, ordene
Som er hugget inn i veden
Som seiler langs kysten og går i land.
Hus av tre reiser seg mot skyer,
Og tømmerstokken roper og skjelver
I en forvirret tid, der alle har nok.
LEVE
Fjellene roper,
Steinene tier.
Menneskene sover.
Ordet er over oss
Og gir trøst i sin tid.
Naturen taler
Og vinker med bjeller.
Mange går under.
De glemmer Gud.
Å leve gir språket
En ny dimensjon.
Språket lever i oss
Og holder oss sammen.
Vi er en deig i Guds hender.
Vi er som barn til vi dør.
Vi formes og eltes i livet,
Og vokser som gras og trær.
Vi fornyes, og fødes i lyset
Til en ny vår.
ORD
Ordene tar plass i oss
Som folk på en tribune.
Ordene ser og lytter,
Og kjenner våre indre grenser.
Sjelen er åpen for ord
Som strømmer som levende bekker.
Ordene taler i hjerte og sinn.
Våre nerver er dype som havet.
Vi føler nærhet til Gud,
En levende Gud som helbreder,
Og åpner sitt øye for alle folk
Som roper i nød.
 |
| H.Kihle-Ill. |
No comments:
Post a Comment