VINDEN RIR BØLGENE – Poesi 2006 s6 *Sigve Lauvaas

Norway-ill.

6.

MINE DIKT

Alle mine dikt er rullet sammen

Som en duk for etterkommere.

De er stuet sammen i skuffer og skap

For å eldes til en høysommer

Med bølger i vannet.

Mine dikt hvisker i natten

Til tonen opphører

Og alt blir svart.

Der er en hjerne bak alle ordene,

Om enn de krøker som fjellbjørk og einer.

Ordene har noe å si til den som leser

Med et åpent hjerte.

Diktene er som små stykker til et orkester

Som spilles med hvite tangenter,

Med lys klang - og varme,

Som fra Det kaspiske hav.

JEG VADER

Jeg vader som fuglen ved stranden,

Og vipper med mine fjær -

Som er lenket til kroppen

Og holder kloden sammen.

Jeg vader gjennom luft og lys,

Og tråkker i grønt gras

Til jeg ser fjellene i det fjerne.

Jeg ror på bølgene,

Og vinden tar meg med til andre siden,

Der alle har nok av alt.

Jeg vader i bøker og gamle skrifter

Fra de eldste tider, og hører

En summende tone fra skapelsen.

Og budskapet lyder:
Du er min.

JEG TROR

Jeg tror på åkeren, tror

På en fremtid for Afrika.

Nigeria blomstrer, Kenya blomstrer.

Jeg tror i en urolig verden,

Der mange legger årene ned.

Jeg tror på underet

At ordet skal få gjennomslag.

Jeg tror på regntid og sol,

Og på mennesker som vitner om lyset.

Jeg tro på en ny tid,

Med parabol, og usynlige venner

Over hele kloden.

Jeg tro at mennesker kan formes

Til ny åkerjord.

HAVET

Jeg kan ikke dikte om havet,

Men havet kan fortelle om bølgene

Som river havet med seg i all slags vær.

Jeg kan dikte om fiskeren som kom tilbake

Med stor fangst, og en kiste

Som ikke skulle senkes i havet.

Jeg dikter for en velfylt mage.

Vi har nok ord. Vi trenger bare litt næring

For de siste dagene.

Vi trenger kjærlighet på boks.

Fiskene svømmer fritt, menneskene lever

I overmot på havet, i overfylte båter

Mellom fattige og rike.

Jeg dikter for å ta imot inntrykk, for å gi

Ordene som presser på som lys

Fra en blomstrende himmel.

Vinden stryker meg på kinnet,

Og hvisker navnet.

Dette er ord fra dypet av mitt indre:

Du er vennen min.

SUS

Her suser sag,

Her suser vind.

Og jeg er helt alene

I denne susen.

Og havet suser fra fjerne strender,

Og bølgene slår

Med umåtelig kraft.

Bølgene bærer styrken i troskap

Mot det evige havet.

Bølgene rir slekt etter slekt

I susen av et morbærtre.

DE UNGE

De unge skal arve jorden,

Skal arve de gamle fjell.

De unge skal bygge verden

Og danse til det blir kveld.

Ungdommen er våre spirer

Som vokser og gror.

Ungdommen er vår lykke

På en grønnkledd jord.

De som var skal vike

For en ny og deilig slekt.

De som var er et minne

Når skylaget rives vekk.

De unge skal lyse og leve

Som engler en stjernenatt.

De unge er sønner og døtre,

Vår gullrike himmelskatt.

 

Monet-ill.