 |
| Rullestein på Jæren-ill. |
11.
ELSKE
Jeg
elsker lyset
Og
glemmer meg selv.
Jeg
elsker landskapet, fjell og fjord,
Og
fryder meg over alt som lever.
Jeg
elsker havet,
Og
speider etter en fredet øy.
Jeg
elsker stillheten,
Og
vil hvile ut
Med
lyd av bølger mot berget.
Jeg
elsker lyset.
Og
hvert øyeblikk er en del av tiden
Som
puster meg i nakken
Og
holder meg fast til jorden,
Min
vugge og min grav.
KVELD
Når
kvelden er rød
Og
stillheten er en strek,
Som
et alterlys,
Da
kan jeg lese ordet
Og
messe i sus av bølger.
Når
kvelden glir inn i natten,
Vipper
jeg skoene av
Og
legger meg i graset.
Jeg
kjenner varmen
Fra
en uendelig seng.
Solen
kommer inn i rommet
Og
seiler i bue over oss
Som
lever tett i byen
Som
aldri sover.
Og
kvelden går rød nok en gang,
Som
en strek av blod,
Og
fuglesangen stilner,
Og
mine barn drømmer
Mens
greinene danser i natten
Før
hanen galer.
DU
ER
Du
er på fjellet
Og
kjenner vinden.
Du
er alene med tette klær.
Du
ser og lytter
Og
kjenner draget.
Du
knipser bilder mens solen blør.
Se
havet fråder.
Det
er en sommer
Og
bølgene stikker inn mot land.
Du
tar imot disse kast og vinker.
Snart
er du selv blitt en ribbet grein.
Du
bader naken i morgendis
Og
ser fiskene våkner til.
Du
kjenner smaken av hav og bølger
Og
fisker ørret til primusen.
Du
er så frodig, og kjenner alle.
Du
går så modig på fjellet ditt.
Her
kan du leve og kjenne vinden.
Her
er du dronning,
Og
alt er ditt.
VI
GÅR
Vi
går ofte våre egne veier,
Og
tenker selv – som de gjorde før.
Vi
hører toget og sus av biler.
Her
er så mye, og vi er små.
I
verden vide, det store rommet,
Er
stappa fullt nå av ting og tang.
Jeg
passer best i et hus ved fjorden,
Der
jeg kan nynne til bølgeskvulp.
Vi
går med anker til dette landet
Og
kjenner ingen i Afrika.
Vi
skulle reist litt, det går i blodet.
Og
vinden hvisker: Vi går ombord.
Vi
går og seiler, vi holder kursen,
Og
vi er fri til å reise langt.
Vi
krysser havet til andre siden.
Der
kan vi møte oss selv igjen.
HAVET
Det
stormfulle havet
Har
bølget i tusen år.
Her
er graver på graver
Og
en betydelig stillhet.
Havets
makt ruver som alle fjell,
Som
måne og sol.
Uten
havet hadde vi ingenting.
Da
var vi et støvkorn
I
en umåtelig stor ørken.
Havet
gir oss ro
Og
et øyeblikk av lykke.
Vi
kjenner oss beæret
Å
kunne se havet.
Det
stormfulle havet
Er
majestetisk, sammensatt
Av
hele verdens tårer.
Havet
er vår plaskedam
Fra
begynnelsen
Til
solen lukker sitt nådige øye.
TRE
Jeg
er et tre.
Jeg
drømmer et tre med mange greiner.
Jeg
elsker frukten,
Og
jeg er frukt av treet.
Jeg
er en stemme av hennes stemme.
Jeg
er lenket til dette treet
Og
klamrer meg til stammen.
Jeg
løfter hendene som greiner
Og
vinker til den ene.
Jeg
elsker frukten
Og
håper at jeg en dag må få smake
Dette
eple til visdom,
Så
jeg kan reise herfra i fred.
VIRKELIGHETEN
Dette
havet er virkeligheten
Fra
min barndom.
Her
fisket jeg, og rodde.
Fra
dette havet har jeg mange minner.
Jeg
har reist på havet
I
stjerneklare netter,
Og
kjempet med bølgene i liten båt.
Nå
bor jeg tett ved havet
Og
lytter etter vinden.
Jeg
kjenner flo og fjære, og følger solen
Som
en venn – til vikeligheten blir for voldsom,
Og
jeg må søke ly.
I
min svakhet går jeg på stranden
Og
ser etter runde steiner.
Jeg
kjenner - og klapper disse skulpturer
Og
snakker til havet som til en god nabo
Som
elsker bølgene.
STILLHET
Jeg
kan ikke tie om havet.
Jeg
drømmer om havet nå,
Og
ser havet i fri bevegelse
Når
vinden går.
Jeg
taler til havet, og får tidlig svar
Med
bølgeskvulp og siklende latter.
Jeg
kan ikke glemme havet -
Om
jeg må flytte herfra.
Jeg
lytter til havet og vinden,
Og
hører stormklokken slå.
Noen
er ute på havet,
Men
jeg er hjemme nå.
Havet
er dypt som en grotte
Der
ingen kan komme til.
Men
jeg har en elsk til havet.
Slå
ring du om vennen min.  |
| K.H-ill. |
No comments:
Post a Comment