VINDEN RIR BØLGENE – Poesi 2006 s4 *Sigve Lauvaas

Norway-ill.

4.

SNØ

Snøen ligger dyp,

Og elvefaret er frossen vei

For speidere.

I grålysningen kommer elgoksen

Med sine breie skuldre

Og snuser i den lydløse snøen.

Ingenting nytt, ingen spor

Mellom natt og dag.

Men skyer og vind i fjellet

Kan stenge veien.

Snøen puster stille, natten puster

Med lydløse øyner,

Og himmelen er klar.

Den skriver navnet med gull.

UTSIKT

Alltid denne utsikten,

Med innsikt til fjellet og dalen.

Alltid klar til å flytte foten høyere,

Så vi kan se ørnerede.

Uforståelig og vakkert

Bøyer fjellet sin kropp imot oss,

Og innbyr oss.

Den åpner sine dører og lyser

Av diamanter og gull.

Utsikten til skogen, til vindfjellet,

Og hele verden utenfor,

Vitner om noe magisk vi er en del av.

Og vi får aldri nok av det.

DØD

Daglig ser jeg døden i øynene.

Vinden pisker greinene

Og sliper jorden med ild.

Sandkorn suser bak ørene

Og forteller om tidens tann

Som arbeider – til alt er forbi.

Kirkegården lyser i blomster

Og vitner om daglig berøring

Av vind som stryker over alle

I tid og rom.

ANSIKT

Daglig er døden et ansikt

I avisene, i jorden som venter.

Den ligger uberørt

Og hilser alle som går forbi.

Hvert tre og blomst, hvert menneske

Har et ansikt som lyser opp

Vår mørke klode.

Krig og hat er dødens bøddel.

Deres ansikt er kaldt, uten kjærlighet.

Men vi skal overleve,

Og heiser flagg for evigheten

For de utvalgte.

KJENNE

Snart kjenner vi ikke verden igjen.

Fra barndommen til nå er veiene forandret,

Og mennesker hører ikke til.

De er rastløse og skal videre med fly,

Båt eller trikk. De kjenner drag av fønvind

Fra andre siden av fjorden,

Og er født med usynlige vinger.

De flyr med vinden.

SLUTTE

Vi kan ikke slutte

Å kjenne på kroppen.

Vi kan aldri slutte å føle

Hvor usigelig godt det er

Å kjenne nærhet.

Vi snakker om den ene

I mørke netter

Og drømmer at vi er til

Som aldri før.

Vi kan ikke slutte å ta på

Alt vi sakner,

Og leve som en ny skapning,

Blendet av sol og skygge

Til vi møtes igjen.

ELSKE

Så er vi her igjen

Og elsker alt

Som er en tone høyere eller lavere.

Vi elsker hvert sekund, og lytter

Til elvestryket, til regnet

Som siler fra en himmelsk fontene.

Vi ser alt, og søker det umulige

Helt til blikket fanger fuglen,

Og det er kveld,

Og vannet siler nedover ryggen

I troskap og kjærlighet..

Så er vi til for hverandre

Og elsker den annen som vi elsker

Vår egen kropp, med glede

Over at vi er født,

Og kan favne hele verden.

Vi elsker det usynlige

Til alt blir synlig en dag,

Og livet kan gå videre som aldri før.

FOLK

Som storfolk møtte han storfolk

Og forsket sin egen vei

Til det norske språket.

Ivar Aasen var hans navn.

Utallige mil la han bak seg

På sin reise over det vide land.

I Lysefjorden satte han stevne.

På Preikestolen skrev han i fjell.

Det som er ånd i verden

Kan vekkes med ord.

Hver sjel som er løftet til å bære,

Kan frembringe takk til Ivar Aasen

For det nynorske språk.

Fra sin vugge i Aasentunet

Skapte han en aura i folkemunn.

Dialekten, det levende ordet,

Var gløden som gav folket krefter

Til å bygge på egen grunn.

Norge var falt for sverdet,

Og levde i trange kår,

Uten myndighet, uten et eget språk

På papiret. Tappet av åndskrefter,

Som slave i fire hundre år.

Reis dere, nordmenn, og kvinner.

Skriv deres testamente med ord

Fra det norske talespråk,

Så vil folket sette nye spor

For fremtiden – for fedrelandet.

LIV

Se at du lever.

Vi har en stor verden å ta vare på.

Og vår egen klode er vår høyborg.

Her skal vi pusse gull

Til en ny gullalder.

Vi skal polerer fjellet,

Så vannet kan renne fritt.

Monet-ill.