VINDEN RIR BØLGENE – Poesi 2006 s9 *Sigve Lauvaas

R.Larssen-ill.

9.

TENK

Tenk om vi lærte å leve

Som spurven, som trær og blomster,

At hele livet var en vandring

Mot større klarhet.

Tenk om vi kunne være stille

Og se oss selv i speilet

Som en juvel, en diamant, et gullbeger

Som alle folk i verden kan smake.

Tenk om vi kunne være et tempel

For visdom og meditasjon,

Så vi kunne se inn i fremtiden

Med nye øyner.

Tenk om London, New York og Paris

Var fylt av åndelig nærvær,

Av dans og spill fra usynlige krefter

Som former og børster støv.

Tenk om vi kunne lære å fly

Som fuglene, som lys og luft og vann.

Da kunne vi dekke hele jorden

Med kjærlighet.

TIMEN

Denne timen i ørkensand

Får meg til å tenke på Gud.

Hva skal til for at ørkensand skal blomstre,

Annet enn vann og litt nektar av tid?

Hva kan tjene menneskene over hele jorden,

Uten ditt ord – som skaper liv?

Jeg går til kilden og drikker meg utørst.

Jeg går langs stranden og samler rekved,

Så jeg kan bygge et alter.

Timen er kommet, og fuglene våkner.

Og alle må synge med i koret

Som løfter landskapet til en ny vår.

Jeg lytter til de evige klokker

Mens havet slår på klippene:
Korsfest, korsfest. 

DIKT

Det er ikke jeg som dikter.

Det er ordene som dikter i meg.

De kommer fra fjerne himmelstrøk

Og erobrer mitt indre.

De sveller frem som blomster om våren.

Hva kan jeg si til ordene, annet enn takk og farvel.

De kommer stikkende, susende, og nynner

Fra kjente melodier. De lyser og ler i vinden

Og strekker armene ut - etter meg.

Jeg er omringet av ord. De omfavner meg,

Fosser imot meg som frø i vinden,

Som regn fra varme skyer.

Ordene er mine venner, og hilser god dag

Og skriver navnet i fjellveggen

Til erindring om fødselen.

LEVE

Vi lever, og blar i kalenderen.

Vi følger med,

Og er opptatt av dager og år.

Alt skal feires.

Hver dag spiser vi et måltid for solen,

Som holder oss levende

I sine mektige hender.

Solen løfter oss som en mor

Og får oss til å snakke.

Vi lever sammen i dette teltet,

Lever døgnet rundt,

Og bebreider ingen – så langt.

De nærmeste, far og mor, og søsken

Lever ved siden av oss

Som støttespillere, som fyrtårn på veien

Til de levendes land,

Der alle synger for kongen

En ny melodi.

HAVET

Havet fordamper,

Og skyene vandrer som ulldotter

Over store vidder.

I skyene er barndommen gjemt,

Og der lagrer jeg tusenvis bilder

Til erindring om alt fra begynnelsen.

Havet dønner mot land

Som en mektig høvding,

Og trekker til seg oppmerksomhet

Som store fotballkamper,

Eller fjell høyere enn hus.

Havet gjemmer vår fortvilelse

Og nynner vuggesanger til alle sover.

Havet ligger alltid der

Og tar imot alt, regn og vind og mennesker.

Havet smiler og fordamper

Som en gammel hest,

Og lar oss være byggesteiner

I fremtidens katedral.

BREV

Jeg kan huske et brev som kom

Fra andre siden.

En pike hadde skrevet mitt navn på konvolutten

Og postet kjærligheten

Som hjertedryppende ord fra en annen verden.

Jeg ble overrasket og ganske stille,

Som en glemt løk i åkeren.

Jeg tenkte på budskapet, og alt som var mellom ordene

Som kom inn i rommet -

Som varme hender og kyss fra en annen verden.

Brevet var mer enn en papirlapp, en hilsen

Fra en ukjent pike som hadde livet foran seg

Og tenkte sitt om mottakeren – som en ukjent venn,

En verdifull person med adresse over havet,

Der båtene tuter velkommen fra en annen verden.

Jeg kan huske luftposten

Mellom kornnekene i den blide sommervarmen,

Og leste med våte øyner til langt på natt

Om livets og kjærlighetens lov å elske

Så lenge ordene rekker oss fra en annen verden.

Og denne miss ville komme straks

Og møte mine hender, favne min kropp, løfte meg

Til en ny virkelighet. - Og jeg ble redd

At dette skulle forpurre mine valg i livet,

Og brente brevet - som var en hellig bro mellom oss.

  

Norway-ill.