 |
| Norway-ill. |
8.
HAVET
Der
går en skute på havet.
Det
går mange skuter på havet.
Havet
er fylt til randen av skuter
Som
tikker i grålysningen,
Som
rir bølgene.
Hvite
og sorte bølger klapper mot kai,
Og
menneskene får se
Andre
siden av havet.
Korallrev
i en tropisk natt lyser,
Så
menneskene bryter opp
Og
søker en tryggere havn.
Havet
bølger i natten, legger seg flat,
Og
bølger - etter et visst mønster.
Vinden
og havet pakker kofferten for natten
Og
venter i dønninger -
Til
menneskene våkner, til fisken
Bryter
bølgene og gaper:
Her
er jeg.
VI
LEVER
Vi
lever og går forsiktig
Rundt
husveggen,
Oppetter
bakken, opp til åkeren
Som
blender oss.
Aks
etter aks klirrer i vinden.
Vi
oppfatter knapt det vi ser.
En
myriade av levende terninger,
Byggesteiner
for kropp og sjel.
Vi
lever i dette templet,
Og
oppfatter oss som en del
Av
virkeligheten, som en viktig brikke
I
puslespillet om livet
Fra
Adam til i dag –
Med
kjøttgryter og fruktlager
For
en hel verden som roper
I
skinn og bein.
Vi
lever i overflod, og vet at vi er benådet,
Mens
de andre strever
Og
ser på oss med falkeblikk.
De
lengter til vårt territorium,
Og
bygger nettverk,
Blar
i kalenderen og leter etter den rette tid.
For
havet er ikke nådig,
Og
kan snart pynte på statistikken
For
levende og døde.
HØST
Høsten
er her,
Den
er kommet rett inn,
Og
folk blir mindre synlige.
De
tilhører høsten
Og
lever med blafrende øyner.
De
er som lauv og gras i vinden
Og
visner bort.
Som
støv reiser de over havet
Og
blir til ørken for nomader
Som
lever videre.
Høsten
fanger oss, innhenter oss
På
veien til paradis.
Vi
blir flatpakket, og bæres bort
Av
sterke kvinner og menn.
Vi
blir fordelt i verden,
Og
blir synlige igjen
Når
tidens slør blir tatt bort.
Vi
tilhører et kongerike - og våkner
I
en ny dimensjon.
MIN
FAR
Min
far hadde en hjulbåre, et spett og en stav.
Min
far var hjertevarm, og lente seg til ordet,
Som
lyste veien helt frem.
Min
far dyrket en kløvereng, og hadde kyr og hest,
Og
var selvhjulpen i alt.
Og
helligdagen var hellig som ordet.
Kornet
stod høyt i kurs, den gangen,
Og
potethøsten gav føde til både folk og dyr.
Og
alltid måtte vi takke for maten.
Min
far lyste fred over livet, og velsignet jorden
Som
gav oss alt.
MOTOR
Bilen
kan ikke tie
Når
den er i bevegelse.
Vinden
kan ikke tide
Når
den har noe å fortelle.
Hvert
menneske er en motor,
Og
alle trenger å lades opp
Til
de store utfordringer.
Menneskene
trenger øyner til å se
Og
hender til å bære.
Veiene
for oss alle
Kan
bli lange og bratte.
Halvveis
i livet vet vi ikke
Veien
videre.
Så
la oss ta vare på kraften og gleden
Som
bærer oss over fjellet,
Som
fører oss fra dag til dag
Mot
stadig høyere mål.
En
dag er motoren utbrent,
Oppbrukt
og ferdig,
Men
alt skal bli nytt en dag
Bak
de blå gardinene,
I
solvarmen, der de hvitkledde
Gir
oss livet for annen gang.
VISDOM
Jeg
lærer visdom av trær og fugler,
Og
kjenner vinden som en venn.
Bølgene
slår meg ikke ned.
Ordene
kroner meg
Og
bærer meg på bølger av vind.
Jeg
lærer stillferdig visdom av havet,
Av
lyng og trær, og strekker meg
Over
fjell og vidder.
Der
kan jeg skue månen og være stille
Som
en verdig soldat eller prins.
 |
| R.Larssen-ill. |
No comments:
Post a Comment