 |
| Vind i fjellet-ill. |
10.
MERKE
Hver
dag setter merke i vår sjel.
Vårt
indre merkes i dager og netter.
Våre
tanker synger som skogen, som havet.
Vi
merker vi lever.
Vinterluften
merker oss, og sol og regn.
Alt
setter merke på kroppen,
Og
vi må være stille.
Vi
hører det prikker i vinduet.
Noen
skriver navnet.
Hele
verden merker vår adresse.
Vi
lever.
LÆRE
Vi
må lære å vente
På
en ny dag, en ny anledning.
Vi
lærer av naturen hvem vi er,
Og
ser på havet.
Fisken
vaker, og alle blir mette.
Vi
lærer å ro, lærer å dyrke.
Vi
følger solen fra morgen til kveld
Og
sovner i drømmer.
Vi
lærer ordene som svømmer,
Og
velger noen til dessert.
Vi
maler ord til en eng av roser.
Vi
lærer å elske. Vi lærer å se.
LANDSKAP
Landskapet
står i giv akt
Og
venter at våren skal innta alle rom.
Snart
lyser hvitveis og snøklokker,
Og
snøen renner vekk.
Landskapet
er dekket av lyng og gras
I
bølger fra nord til sør.
Det
hever seg, og senker skulderen
Mot
havet i vest.
Alt
som vokser i landskapet lyser opp
Og
farger jorden i fromhet,
Mens
menneskene holder gudstjeneste
Og
synger takk for alt.
MAKT
All
makt er nedfelt i fjellet,
Og
havet bølger sin makt fra pol til pol.
Der
finnes krefter av ømhet og glede
Som
lyser av kjærlighet og skjønnhet.
Jeg
ser makt i ordene
Som
en konsentrasjon av visdom
Fra
eldgamle dager.
Ordene
har sitt nedslagsfelt blant menneskene
Som
dyrker sannheten og elsker
Kirkeklokkene
fra Babel.
Språket
er en makt vi aldri blir ferdig med.
Den
tar seg plass mellom oss
Og
løper fortere enn lyset.
Hvert
ord er et signal, et håndtrykk
Fra
menneske til menneske.
Men
fjellet er grunnvollen hvor alt hviler.
Her
bryter havet, og her løfter solen
Sine
uendelige vinger over oss.
Med
makt kan vi få gjennomslag for alt,
Og
landskapet taler vårt språk.
LYTT
Min
kjære, ta deg tid til å lytte.
Vinden
har også noe å si.
Vær
åpen, og hør fossen i fjellet.
Lytt
til fjellet som til en annen tid.
Likevel
er fjellet nytt hver morgen
Og
gir oss sitt ansikt, sin fred.
Fjellet
taler med tusen tunger.
Det
gjelder å lytte, og se.
HUNGER
Vi
lider av hunger.
Vi
har ikke frostnetter bare,
Vi
lider av begjær.
Vi
elsker penger og lider.
Kroppen
er fengslet til eiendom
Og
penger, og penger.
Vi
kan ikke reise.
Vi
er ikke frie borgere.
Vi
lider av stress og begjær.
Ingenting
er nok.
Vi
leter etter gull på veien,
Og
går i fakkeltog.
Vi
tar på oss pene klær
Og
viser hele verden vår hunger.
Den
som har mye vil ha mer,
Og
strekker seg ut
Etter
stjerner og kupler av gull.
Vi
hungrer etter penger og dør
Nakne,
uten ord.
JEG
ER
Jeg
er ingenting,
Og
har ingenting å jamre for.
Jeg
er en gren på treet,
Et
aks i åkeren.
La
meg være i fred.
Jeg
synger i vinden,
Og
vinden synger i kroppen.
Jeg
danser og ler.
Jeg
løfter mine hender
Mot
himmelen
Mens
englene spiller harpe.
Jeg
er.
Det
klinger fra kirketårnet,
Og
ordene klinger.
Jeg
er tårn i rosebusken,
Jeg
er ingenting,
Bare
en tråd i veven din.
Jeg
er et frø i vinden.
Jeg
elsker deg.
TENK
Tenk
om vi kunne være sammen,
Tenk
om vi var mann og kvinne
Og
kunne elske uavbrutt.
Tenk
om vi kunne seile på åpen sjø
Med
kurs for en øy i havet.
Tenk
om det bare var oss to
Som
elsket å samtale om livet,
Om
hvert øyeblikk vi legger bak oss
Etter
frokosten, etter toget har gått.
Tenk
om vi var tidløse
Og
kunne følge vinden over alt
Som
små levende ansikter
Som
lyste opp hele verden,
Og
hørte skogen synge
En
kjær symfoni.
Tenk
om vi var hjemme da
Og
kunne se månen
Og
solens røde skjær.
Tenk
om vi kunne være sammen om alt,
Så
var vi ikke lenger alene
Og
hadde våkenetter når stormen raste
Og
bølgene gikk på land
I
takt med landskapet,
Som
jeg elsker inderlig
Som
mine vakre barn.
 |
| Norway-ill. |
No comments:
Post a Comment