STRENGER I VIND poesi 1-2017 Del 4 *Sigve Lauvaas

Marie Lauvås Nilsen (Maleri Nr2)

Del 4.

VÅREN

De lyse netter kommer igjen.

Og himmel og jord forenes i sol,

Og havet gir varme strender.

Menneskebarnet får sove litt,

Så er det ut i været.

Blomstene blinker i dagens lys.

Og geit og sau får leke

Som fugler på Heimebøen.

Jorden våkner og trær får lauv.

Duften av vår blir latter.

Fra fjernt og nær synger våren min

Om liv fra en hellig kilde.

Leppene våre skal synge med.
Og begjære den nye tiden.

Vi favner hverandre, og hagen vår

Lyser for hele byen.

HUSET

Vi klamrer oss til huset,

Og kan ikke reise bort.

Vi binder oss til naboer og venner,

Og har nok med det.

Vi puster ut i hagen

Og er trykket til jorden.

Vi gråter av larmen fra motorveien,

Men sovner fra alt.

Vi klamrer oss til huset

Som ligger trygt i bakken.

Her er kjeller og loft med trapp.

Vi sitter i tårnet og skuer stjerner.
Vi er alene, og foreldreløse,

Og huset er en gammel arv

Som skal rives ned.


UNDERVEIS

Vi er alle underveis i landskapet.

Gjennom mørke og lys reiser vi

Som små terninger

For å komme til målet.

Vi prøver å løfte stemmen i sol og regn,

Og kjenner vind mot kroppen.

Lenge har vi vært en skygge av oss selv.

Nå er vi lys for hverandre.

Vi lever nær ved noen

Som har vært underveis lenge.

Kanskje kan vi dele noen ord om kilden

Som renser oss fra synd.

Vi er underveis med ordene.

Noen famler i mørket og kveles av røyk.

Men jeg skal være i landskapet,

Og jeg vil ikke skygge for solen.

Jeg er kalt til å tjene, og være meg selv.


SANNHET

Jeg arbeider, og skriker ikke,

Rister bare på hode når noe går galt.

Jeg tror det er best å holde munn.

Her er så mange som vil ha ordet.

De går med sine kapper og formaner.

De tror de har sannheten,

Men er korrekte løgnere fra partiet

Som søker makt i verden.

De gir aldri etter for lyset.

De hater de hellige
Og tilber dyret.


VEV

Tråder fra barnetroen strekker seg ut

Og knyttes sammen til en vev.

Vi har Gud med i bildet på veggen

Av mor og far, og en god barndom

Med hakke og spade,

Og lange sommernetter på havet

Med fisk på kroken.

Møysommelig er barnetroen blitt sterk som sen.

Veven er blitt til et bilde av kjærlighet

Til alle søsken på jord.

Vi har ingen tråder å miste, ingen tid å unnfly.

Alle dager er ikke like, men vi kan lære å tro

Når vi snakker med Gud.

DE LÆRDE

Teologene regnet ikke med Israel.

De tror Israel er forkastet av Gud,

Og at bebudelsen er kommet til oss,

På grunn av tass og uvitenhet

Hos de skriftlærde.

Men sannheten lyser i Ordet

Som sier til de utvalgte, sitt eget folk:

At dere er en grein på vintreet til evig tid.

Erstatningsteologi er en from lære

Som forkynner at alle som tar imot ordet

Blir regnet som israels barn.

De lærer at sannheten er å tro

At Gud har forkastet sitt folk,

At Israel ikke er Israel, men bare en skygge

Av en tid som har vært.

STJERNER

To stjerner ser du.

En stor og en liten.

Du skulle reise til Betlehem

En julaften å finne deg selv og Gud.

Glansen er tatt bort fra kirken

Som kimte fred for Jerusalem.

Glansen av presten ble borte

Når hyrdingen begynte å dyrke seg selv.

DE LÆRER

Vi holder voksenopplæring på overtid.

Noen har ikke lært om dåp,

Andre har ikke lært om glansen

Som kommer av visdom.

Noen er voksne barn hele livet.

De kan ikke lære språket,

Vet ikke om rett og galt.
De har ikke rene hjerter,

Og lærer å hate, myrde og stjele.

De feirer ikke jul eller påske,.

Vet ikke om selvangivelse.

De pynter seg for å møte de andre

Som lærer å plyndre, og ødelegge

Alle som nekter å bøye seg.

De tror de skal herske i verden.

LABYRINT

Vi lever i en vanskelig tid.

Alle har mange valg.

Jeg holder mine løfter.

Timeplanen strekker ikke til.

Jeg savner sannheten

Som forteller om rett og galt.

Men alle har nok med sitt.

Ingen frykter Gud.

TILBAKE

Du som ble tilbake

Når toget gled fra stasjonen,

Må ikke tro at du ikke er med.

Alle som lever er valgt til vandre,

Gå som en klokke med tiden på slep.

Tilbake er ansikter, trær og fugler.

Naturen tar, og landskapet ler.

Tiden har kapret de fleste med vinden.

De andre skal samles i flokk etter flokk,

Før dørene lukkes, og nok er nok.

Umerkelig reiser vi fra vår skygge.

Speil etter speil forteller vår tid.

Mens noen prater og andre tier.

Håper vi seier i et annet liv.

Alle er jo dømt til å dø.

MUSIKK

Musikken har stilnet.

Dansen har stilnet for lengst.

Larmen fra gatene vokser

Så trærne blir brune og grå.

Ansikter fryser til jorden.

Musikken er en gammel trøst.

I dag flyr asken med vinden.

Alt er forbi med oss.

Varmen i byen er borte.

Himmelen er skyet av regn.

De vandrer med musikk i blodet,

De etterlatte - som er igjen.

  

Å FALLE

Stjerner faller, fjell og hus faller,

Skogen legges ned.

Mennesker faller fra, og blir borte

Som lauv og strå.

Hendene faller, kroppen faller.

Vi skjelver som lauv.

Vi har feber, og fantaserer om en ny tid.

En ny morgen faller inn i mørket.

Solen er gått ned.

Å falle gir ingen ro for sjel og sinn.

Vi må vokse som trær. Vi må våkne

Og stå rake i stormen.

Å falle er tegn på avmakt og dyp sorg.

Vi kan ikke leve i avgrunnen.

Å falle fra lyset, skapelsen og Gud,

Er å sveve i mørket, uten håp.

Da er vi døden vår bror.

SVARTE SKYER

Svarte skyer, svart vind

Som fyller våre hjem, våre tanker.

I dag er alt omskiftelig.

En dag deler vi vårt brød,

En dag er det krig.

Åkeren råtner på rot, for ingen bryr seg.

Høsten gir modne aks, men alt går tapt.

Svarte skyer blir til en svart natt

Uten stjerner og måne.

By etter by brenner.

Og jeg hører en ordløs klage.

Folk dør uten vinger, uten slekt

Som kan gravlegge de døde.

Svarte skyer varsler pest over Europa.


HJEMME

Når jeg er hjemme

Flyter det av bøker og rot.

Landskapet ved huset mitt flyter

Som en øy i havet.

Og jeg har ingen båt, bare en fiskestang

Og en lykt til å gi signal

Når jeg er i nød.

Ingenting kan jeg se

Når det er natt og svarte skyer.

Lenge tenkte jeg på døden,

Men nå tenker jeg på Gud

Og mine medmennesker.

Jeg er ikke alene i verden.

Mitt hjem er bøkenes bok.

ROM

Jeg går fra rom til rom.

Tilbake kjenner jeg gjensynsglede.

De hvite bussene hadde plass

Uten nummer og navn.

Alle ble tatt med.

Det var illevarslende i begynnelsen.

Jeg var nesten død i flere år,

Og jeg sluttet å leve ved en grind.

Men en venn løftet meg,

Så jeg fikk oppleve dette.

Jeg går i tunet og inn en dør.

Her er mange rom,

Og jeg slipper å banke på.

Her hører jeg til. Dette er mitt hjem

Som jeg oppdaget

Ved kanten av stupet. 

Storm-Ill.