STRENGER I VIND poesi 1-2017 Del 2 *Sigve Lauvaas

Marie Lauvås Nilsen (Maleri Nr4)

Del 2.

LYS

Ingen kan høre lyset,

Og ingen kan ta på lyset.

Men lyset kan gi oss fred.

Lyset synger i tretoppene

Og prikker i tak og vegger.

Lyset marsjerer frem, og kryper

Som en maur opp fjellskråningen,

Og gir seg til kjenne.

Den som vil fordype seg i lyset,

Må søke etter en stjerne

Som gir nærhet og varme,

Og lys til ordet vi leser.

Lyset gir oss kraft og styrke

Til å gå fra fødsel til grav.

Lyset som ingen kan høre,

Gir oss et svar.

Det er ikke lenge igjen.

Over grenen må alle en dag.

FRØ

Frø som skal bli trær roper.

En skog med kongler og nøtter,

Fyller vårt landskap – så vi kan vokse

Og løse våre problemer.

Vi er trykket sammen på jorden som frø,

Og vokser til et samfunn, en flokk

Som ikke vet veien til hverandre.

Vi sliter med kjærlighet

Som er sterkere enn døden. 

VANN

Sløs ikke med vannet.

Det kan komme godt med

Når det tørker som verst,

Når bølger av Sahara kommer

Og skyller over landet.

Vannet er en rikdom.

Men er ikke for kjøp og salg.

Vannet er gull i banken,

Som et hjerte av kjærlighet.

Vannet gir jorden grøde

Og holder liv i menneskene.

Som solen, er vannet et tegn

På skapelsen.

Vannet gir frøet en spire til liv,

Kraft til å vokse frem.

Sløs ikke med vannet, kjære.

Uten vann er vi bitter ørken,

Og evig fortapt.

NATUREN

Når det skjelver på jorden,

Kommer naturen i ulag.

Den er ikke harmonisk og lett

Som et menneskebarn,

Men tung som stein.

Naturen vokser i oss.

Vi våker over naturens under,

Men glemmer å lytte.

Vi har ikke rene hender,

Vi kan ikke se vårt eget beste,

Og dør i synd.


LANDSKAP

Et landskap blir forvandlet

Når solen kommer inn.

Menneskene viser seg i landskapet,

Og er uløselig knyttet til livet.

Som dagene går blir landskapet åpenbart,

Og fjellet skifter karakter, som skog og lyng.

Et landskap av lys setter dype spor,

Og forteller om evige verdier.

Uten dette landskapet mister vi fotfeste,

Og går haltende ut av livet.

MENNESKE

Menneske møter menneske.

Noen er beskyttet av engler.

Noen kjenner en varm hånd over seg,

Og går lydighetens vei.

Menneskene lever tettere og tettere,

Men møtes bare ved store anledninger,

Når døden setter grense,

Eller ved en rund dag i livet.

Stadig tigger vi etter kjærlighet,

Men møter ofte en kald skulder.

Alle har nok med sitt.

Menneskene går som autopilot,

Og glemmer sin Herre.

VI LEVER

Det går ikke en dag uten noen sier

At tiden nå er bedre enn den som kommer.

Vi lever, og tåler å høre frykten.

De fromme vet bedre, og ber for landet.

Vi lever, og soler hverandre i rikdom.

Alle har nok, og teknologien regjerer.

Vi styres av andre som fyller rommet.

Selv er vi et nummer som lever av renter.

HELGEN

Maria er ingen helgen.

Kan noen vokse ut av historien

Og gi oss et barn?

Maria ble ikke korsfestet.

Graven er tom i en jordisk hage,

Og engler forteller et under i dag.

Hver helgen er bilde på rene hender.

Maria ble løftet i herlighet.

Og alle som tror, kan leve for barnet

Som ble vår redning, og gav oss fred.

FJELL

Vi kjenner omrisset av fjellet

Som skraper mot huden.

Når vi klatrer mot himmelen

Føler vi været.

Vi inntar fjellet med hele kroppen,

Og følger stien mot Betlehem.

Vi går etter lyset og finner barnet.

Og engler synger i evighet.

LETE

Hvor lenge vil du lete etter frø

Som skal spire til våren?

Sannheten om livet er mer enn alt.

Å leve i tiden skal åpne dører

Til hele verden.  - Og vi er barn

Som skal finne svaret

På livets gåte fra begynnelsen.

Vi ser og hører det andre sier.

Når høsten kommer kan vi erobre

Det indre livet,

Som forteller sannhet om liv og død.

SKIP

Jeg seiler mine skip i åpen sjø.

Mitt flagg skal vaie i vind.

Jeg vil erobre et nytt kontinent,

Og fødes på ny.

Mitt skip pløyer det salte hav

Med kurs mot nord.

Her vil jeg treffe en Snåsamann

Som løfter mitt liv.

Lanternen lyser fra skip til strand.

Vi trenger å finne fred.

Jeg holder kursen mot Tel Aviv,

Og velsigner Jerusalem.


BYER

Byer brenner, gater flyter av søppel,

Blod maler bildet.

Kulturen oppløses i tårer.

Våre hjem ligger i ruiner.

Verden er blitt en jammerdal.

Vi presses fra alle kanter,

Og veiene blir sperret med piggtråd.

Vi trenger en konge, et fedreland

Som kan regjere med visdom.

Vi trenger en ny verdensorden,

Hvor hvite og svarte går hånd i hånd.

Byene brenner.

Det lyser bak støvete gardiner

I en bakgate i Paris.

Menneskene kan ikke gå ut alene.

Det er farlig å leve.

Grensene er pløyd ned

Og jorden er øde.

Folk sulter, og plyndrer butikkene.

Biler sliter seg løs på landeveien

Og blir borte i det blå.

Solen steiker. Folk er redde.

Skogen brenner.

Byer med dype røtter - som trær

Går opp i flammer, og havet stiger.

Fisken dør, og folk kryper i mørket.

De leter etter noen smuler

Til et hellig måltid.

GRAS

Når graset blir klippet, kommer nytt gras.

Der skogen var høy, kommer nye trær.

Jeg går omkring og beundrer naturen.

Alt dette er skapt i sin tid.

Jeg reiser og lytter til alle verdens språk.

Menneskene er som gras. De lever en tid,

Og blir borte – i den dypeste stillhet.

Ekko av gras er som ekko av mennesker

Som har levd. De har sett sine spor.

Men vinden og regnet hvisker alt ut.

ENG

Nygrodd eng lyser i dagen

Som speiler himmels skyer ned.

Kvelden hvisker i eng og synger

Natten tilbake med ro og fred.

Lyset raser på morgenkvisten

Gjennom et vindu for fire små.

Enga lyser når du er ute.

Det er så deilig, som kjærlighet.

SNØ

Snøen daler ned,

Og blir en vegg mot huset mitt.

Jeg skjærer ut et navn i mannen

Som strekker seg i hagen min.

Og frosten holder fast i snøen

Som trær i en frossen jord.

Når snøen daler skjules veien,

Og alt som er blir dekket til.

Maria Lauvås Nilsen (Maleri-Nr4)