STRENGER I VIND poesi 1-2017 Del 1 *Sigve Lauvaas

sigvelauvaas.blogspot.com

STRENGER

I

VIND

Poesi

2017-1

Sigve Lauvaas

Nobel Forlag

Del 1.

DAGEN

Dagen gryr,

Og solen stiger bak fjellet,

Der himmelen suser

Og ørnen flyr med vaktsomme blikk.

Som en kald glo i demringen

Beveger ørnen sine vinger

Og stuper mot sitt bytte.

Mørket viker for solens lys,

Og alt blir grenseløst.

Det er ingenting som skrumper

Når dagen kommer inn.

Den pleier oss med velvære

Og duft fra naturens enkle strå.

Det er en rikdom i hver busk,

Og trærne vinker.

Fjellet løfter seg fra dishavet

Og soler seg, som en majestet.

Dagen løfter hvert menneske i lyset.

Og taler mildt som en gammel mor

Som alltid vil være hos deg.

TØRKE

Tørke ut, tørke inn,

Kjenne seg vakker og ren,

Få rynker i huden, være menneske

I storm og stille vær.

Tørke i mørket

Når ingen ser og ingen hører

Nattdyret som regjerer

Langs grensen vår.

Vi lever, og venter på en engel

Som tar oss til en ny verden

Med gater av gull.

MORGEN

En ny morgen stiger frem

Og ønsker deg velkommen.

En ny morgen møter øynene dine

Og hilser deg med kyss og klem.

Du kan vandre gjennom landskap

Og møte solens vandring

Som en god følgesvenn.

Du vil møte veier til glede,

Med lys og latter som strømmer på.

Du vil møte sorg som en tung kveld.

Da ønsker du deg en morgen med sol

Som skinner inn gjennom vinduet

Og åpner en dør for deg.

Velkommen hjem.

SAG

Den som slår slegga,

Må være varsom.

Og den som sager et tre

Med bustete greiner,

Må tenke seg om.

Tømmerhoggeren må være varsom,

Så ingen fugler må flytte

Når ungene ligger i reir.

En sag og en øks kan være et bilde

På alle som vil bygge hus

Med et rent hjerte. 

SKYER

I luften beveger skyene seg

Som bølger på havet.

De seiler sin vei, og kommer igjen

Som dikt eller regn,

Og forteller om gamle dager.

Men skyene blir ikke til

Uten skaperen vil.

Av ordet gav skyene sol i regn

Som bakte jorden til sommer.

TANKER

Vi tenker stort til hverdag og fest.

Vi tenker store taler.

Snart må vi tenke som gjest på jord.

En dag er ingen tilbake.

Vi tenker de fattige klarer seg nok,

Og glemmer vårt eget hjerte.

Vi tenker verden ble til på en dag,

Og alle fikk spise seg mette.

Vi tenker barndommens høye trær

Som vokser inn i vår verden.

Snart er vi tilbake og favner en gård

Som gav oss et hjem på ferden.

MOSAIKK

En mosaikk bit er alle oss

Som sammen er det store bildet.

En tankeverden er mer enn nok

For den som trenger en kilde.

Men setter vi bitene sammen en dag,

Da får vi summen av kjærlighet

Til alle som gav av sitt hjerte.

SOMMER

Sommerfuglene kommer

Og varsler en ny tid.

Det er blåklokkesommer

Og tirelitunge.

Det synger i sol og vind

I dalen, og høyt til fjells.

Det synger i gras og lyng

At nå er det en ny tid.

HØST

Høstens lange arm

Med mange bruer og garn

Får meg til se – at alt har sin tid.

Høsten hviler over landskapet.

Det mørkner, og lauvet gråter

Som små barn med vinger.

Høsten formidler stemninger

Til ettertanke for et langt liv

I sorg og glede, mørke og lys.

MØTE

Et solglimt er en hilsen, et smil

Forteller om kjærlighet.

Livet åpner seg i glede og sorg.

Om vi er hjemme eller langt borte

Har vi et møte hver dag med våre kjære

I tanker og i ord.

Hvert møte er en hilsen til oss

Og en påminnelse – at vi ikke er alene.

Vi kan regne med Gud.

STILLE

Vannet er stille.

Ingen ror båten i kveld.

Fisken er borte.

Kaldt vann blir til is,

Og ingen kan ro.

Gamle og unge er reist

Til en fredelig øy i nord,

Der fisken er et lett bytte.

Stille i dalen, i fjellet.

Ingen veidemann, ingen spor

Etter rev og rype.

De siste er flyttet bort

I en hvitmalt kiste.

SKOG

Skogen klynger seg sammen,

Og graset visner på rot.

Alle venter på lyset.

Frostnetter gjør skogen hvit.

Lyng og mose maler

Og skaper et kaldt landskap.

I hele høst er skogen mørk.

Den roper til alle folk,

At snart er det liv i greinene.

LAUV

Hvorfor henger lauv på grein?

Hvorfor er himmelen blå?

Hvorfor er livet et terningkast

Ingen kan se?

Menneskebarnet er lauv i vind.

Livsens tre er kilden

Til alt som lever.

LANDSKAP

Alle trenger et landskap å vekse i,

Alle trenger en far og en mor.

Alle trenger lys og vann, og mat

For å strekke seg.

Alle trenger en søster og en bror.

Ingen må leve aleine.

Lys og mørke er sammen på jord

Som dag og natt.

Alle trenger hvile. Alle trenger å be.

Sjelen skal vokse i ordet

På den veien vi skal gå.

Alle trenger et landskap i livet.

TELL STJERNER

Du som er stor mann,

Eller voksen dame.

Legg deg i graset og tell strå

Eller marihøner, hestehov.

Hopp i havet og let etter sjøstjerner.

Se at du lever i en verden

Som er gåtefull og rik på kjærlighet.

Menneskene kan telle stjerner

Og finne seg selv.

SE BLOMSTEN

Når blomsten åpner seg,

Åpnes mine øyner til glede og fest.

Når blomsten kommer om våren,

Er det som et barn kommer meg i møte.

Hver gang en blåveis, hvitveis, eller konvall

Smiler til meg, må jeg smile tilbake.

ALLE

Alle vintrene du har gått gjennom,

Alle somrene du ba om kjærlighet,

Alle snøfall du ikke fikk oppleve.

Jorden ble varm.

Frosne greiner, juletrær

Klynger seg sammen.

Når lyset kommer vil alt bli bra.

Da er det ikke lenge til sommeren.

Da har vi lyse dager.

Alle sprukne hjerter blir lekt

Når våren kommer – yr og varm,

Som en nyfødt kalv.

Da kan vi telle soldager, og be

At Vår Herre gir nok regn.

VANDRE

Jeg vandrer omkring.

Det finnes fugler, kvinner og lam.

Jeg hører vinden, og regnet pisker gatene.

Jeg vandrer med en flagrende frakk,

Og føler meg jaget av været.

Jeg følger de buktende elver,

Og oppsøker h øye fjellet.

Skogen er mild og vakker som en kvinne.

Jeg snakker dypt til meg selv.

Jeg fyller mitt indre med glede

Av lauv, blåklokker, og fugler med lange vinger.

Det er en tid for alt. Og solen skinner

Og legger sin hånd over alle barn.

Landskapet er som et eventyr.

Marie Lauvås Nilsen (Maleri-Nr5).