 |
| Norway-ill. |
7.
FJELL
Fjellet
sitter fast i jordskorpen
Og
jordskorpen er ankret
I
hele kloden, som er vårt hjem.
Hver
dag må jeg se dette fjellet
Som
en virelig venn.
Det
bærer oss over havet.
Når
jeg kommer over fjellet,
Er
jeg oppslukt av en ny horisont
Og
en mektig solnedgang.
Jeg
holder meg fast i fjellet
Som
et barn til sin mor.
Fjellet
er det faste og ekte i verden
Som
bærer oss til evig liv.
MUSIKK
Musikken
stiger.
Dansen
vokser som havet
Og
prater og ler.
Dansen
løfter seg i takt med musikken
Som
henter stjernene inn.
Musikken
lever i oss fra barnet,
Fra
de spede år i rommet
Til
de veldige vandringer i ungdommen
Med
lysbøyer og skilt.
Hver
av oss lever i musikkens verden,
Og
kjenner drag av strenger.
Vi
fortærer musikken
Og
våkner på havet, på bølger
Som
rir stormen.
Vi
hilser musikken som brer seg,
Og
er med i orkesteret.
Vi
spiller med økende intensitet
Til
høsten kommer, og frukten er moden.
Vi
spiller hele livet i kjærlighet
Til
den ene – som gir oss alt.
VIND
Vinden
taler
Med
lys og mørk stemme
Og
bøyer flaggstangen til jorden.
Trærne
blir knekt
Og
hustakene roper etter hjelp.
Vinden
uler i fjellet, taler
Som
en høvding til folket:
Sett
anker!
Vinden
kruser sjøen,
Driver
seilet, synger i båtripa.
Den
legger seg over landskapet
Og
taler for døve ører.
Alle
sover på bølgehavet
For
full musikk.
ÅR
Det
har gått noen år
Med
dampmaskin, med motorkraft.
Og
stjernene ruller i havgapet
Som
perler i vinden.
Det
er ukomplisert å se jorden
I
perspektiv av alt,
Og
menneskene som små prikker
Ankret
til fjellet.
Hver
dag er et uskrevet dikt, et speil,
En
oase av noe mye større
Som
beveger seg i rommet.
Hvert
år er en samling minner
For
hukommelsen.
La
oss spole tiden i bane,
Kjenne
at vi lever med – som stjerner,
Føle
på kroppen at vi hører til
I
landskapet med de store
Som
beveger verden.
SUMMING
Når
ordene er summing av lyd,
Og
summingen er bier
Rundt
honningfatet,
Må
jeg summe med.
Jeg
summer i ord,
Og
ordene svømmer imot meg
Så
jeg kan velge.
Ordene
summer i natten
Som
aks i vinden,
Som
klapping av lauv i tunet.
Jeg
kan legge meg rolig ned
Og
hvile i skyggen av fjellet,
Hvile
i summing av bier
Rundt
honningfatet.
Her
er mitt måltid for dagen.
Av
summing får ordene vinger
Som
flyr til mitt hjerte.
Jeg
velger ordene som blomster
Fra
en frodig hage
Og
samler dem til små buketter
Til
oppmuntring og ettertanke
For
reisende folk over hele kloden.
Jeg
gir av meg selv
Så
jeg kan leve.
SE
Se
hva ordene gjør med oss.
Vi
bytter ord som tid og luft og rom
Og
tar til oss fra øverste etasje.
Vi
vasser i ord og skriver
Kjærlighetens
lys i fjellet.
Kom,
og se Petersplassens brolagte torg,
Hvor
tilskuere venter.
De
venter at lyset skal komme
Med
nåde og fred.
KIRKE
Er
kirken mer enn et hus
Hyllet
inn med stjerner og klokker og spir?
På
utsiden flasser malingen,
Vinden
river i treverket, muren revner.
Tenk
en kirke på vei til himmelen,
En
kirke som kommer gjennom porten
Som
en saueflokk – uten hyrde.
Og
på innsiden av gitteret
Er
en ny port som lyser navnet til de hellige.
Er
kirken taus om fallhøyden,
Om
brannen som kan ramme bygd og land.
Dødens
porter er mange,
Men
bare en port fører til livet.
JEG
SAMLER
Jeg
smaler på autografer,
Tenker
på noen venner,
Pakker
kofferten og reiser.
Jeg
samler på inntrykk,
Samler
på sekunder, minutter, år.
Hele
livet er en samlingsboks
Av
vederverdigheter.
Jeg
ser signaturen til alle jeg har møtt
Med
et oppriktig hjerte.
Deres
ånd har blitt en del av min ånd.
Jeg
visste ikke om dem
Før
de kom inn i mitt liv.
De
snakket og satte spor,
Og
livet pakker kofferten.
SNØ
Snøen
samler seg, pakker seg, fryser.
Store
fjell av snø holder vinden i sjakk.
Vi
ser over stupet. Snøen ligger blyg og kald.
Den
holder jorden sammen, binder pol til pol,
Og
svetter når våren kommer.
Snøen
er som en hvit bok, uten signatur. |
| E.Munch-ill. |
No comments:
Post a Comment