ORD MUSIKK Poesi 2017-7 Kp1 *Sigve Lauvaas

H.Sørensen-Ill.

ORD

MUSIKK 

Poesi

2017-7

STIER

MELLOM

FOLK

Sigve Lauvaas

 Nobel Forlag

 

O.Dubland-Ill.

Kp1

ORD

Ord er magnet, diamanter.

Jeg kan viske ut og trekke fra.

Skrive navn jeg ikke kjenner,

By til dans og være glad.

Her skulle vært et ord, et lydspor

Gjennom alle mine årer.

Stemmen min kan engler høre.

Jeg er ingen lukket bok.

Sangen, tonen ifra havet

Gir meg strenger til et språk.

Jeg skal vinne mange venner

Med å være - den jeg er.

Ord er åpne dører, hulrom

Som kan brette ut sin mening.

Høy og lav må gis til kjenne,

Vise ansikt gjennom alt.

OLDEFAR

Oldefar til mine barn og barnebarn

Hvisker fra steiner og stier i fjellet,

Der lyngen har grodd.

Det er gjennom arbeid, slit og tårer

At landet ble ditt og mitt.

Oldefar har furer i pannen,

Men lyser fra veggen i svart og hvitt.

Han er for slekten den gode kongen,

Og jeg kommer aller sist.

Det er navnet som gjelder.

  

BÅTEN

Jeg tegner en båt på Genesaretsjøen.

- Der fisket min bror.

Med stjerner i blikket ble mørket borte

På stien der Jesus gikk.

Båten ble prekestol og redning

Den gangen det var storm.

Disiplene skalv av redsel, og trodde de skulle dø.

Men Jesus var med i båten,

Og bød stormen tie. Og lyste fred,

Så øynene deres ble åpnet.

Gud har et mektig språk.

LAUV

Lauvet flyr forbi.

Blad er vinger på reis

Til en annen tid.

Den gamle slipesteinen

Er god som gull, men blir ikke brukt.

Det er som lauv og jern tilhører slekten.

Vi reiser som stjerner og ord

Inn i et glassmaleri - på veggen,

Sammen med barn og barnebarn,

Til flyttebilen kommer.

UROLIG

Urolig for havet, for livet, for mennesker

Som tramper i åkeren.

Urolig for oppakningen til de fremmede

Som stenger veien, og binder vår økonomi

Til forsvar av terror og frykt.

Jeg er urolig, og kan ikke snakke åpent om alt

På grunn av naboen.

SANG

Midtnatt sol i ørkenlandet,

Gråkledd ås bak kaktustrær,

Vitner om en annen hverdag.

Snart er sommersolen her.

Flagg på stang i høye skyer.

Fjell på vandring over oss.

Vi kan se, men intet gjøre.

Alt er skapt, som bjørn og trost.

ELSKE

Elske en kvinne

Bak grønne gardiner,

Hilse og heie på den du har kjær.

Den som er grådig skal miste skjegget.

Solen blir svart - når min elskede dør.

ALT

Alt har jeg fått, alt vil jeg miste.

Livet er frøet som blir til en kiste.

Alt er et under. Tilbake er ingen,

Uten den ene som gav oss jorden

Og alt som er skapt i et nytt perspektiv.

Det er livet etter døden jeg hører.

Jeg er ansvarlig for henne.

Jeg må gi av mitt eget for at noe skal brenne

Og lyse i verden. - Min tro er å kjenne

Han som skapte alt, og gav meg livet.

    

ORDENE VOKSER

Ordene vokser i styrke og kraft.

Om natten er ordene våkne.

De springer av glede

Og gir av seg selv. De vokser og synger,

Spiller og ler. De elsker å favne vårt hjerte.

Ordene bekjenner det innerste dyp

Og åpner for glede og smerte.

De skinner i solen, og vokser til fjell.

De viser veien vi alle må gå,

Og holder oss fast til det siste.

STILLHET

Stillheten vokser i vinterens natt.

Ansiktet lyser i fjellet.

Solen strekker sin hvite hånd

Og taler over land og byer.

Nøklene klirrer i kirketårn,

Og jorden er kald og øde.

Menneskene hviler bak kors og grav,

Og himmelen synger for sine. 

Navn over navn forteller i nattens mulm.

Her er ingen rovdyr på stien.

De fromme har lenket seg.

Det vokser en hellig jord.

Gud skapte det hele av intet.

En menneskestemme, et kirkekor.

De synger i høyden, fra havet.

Stillheten roper. En far og en mor

Opphøyer det evige ordet.

HVEM TALER

Hvem taler under melkeveiens bro?

Hvem mumler i mørket, der ute?

Hvem taler når stjernene tier i kor,

Og månen seiler forbi?

Hvem taler når solen smiler?

Små barn, små mennesker rusler i ring

Og tenker på livet.

De gjeter hverandre og gjør ingenting.

De vet ikke hva de skal spise

Når verden seiler utenfor stupet?

LEVENDE ORD

Emigranter. En egen rase

Blir fisket opp på dekk,

Og kjørt i land.

De mangler alt.

Mat og klær er et problem.

Men språket fosser ut

Til alle får en seng.

De mangler navn.

Levende ord har de aldri hørt.

De kjenner ikke Gud.

De lever som flyktning, og tar imot.

De mangler alt.

BJØRK

Treet har myke hender,

En vakker krone,

Og øyner som ser høyt

Med glitrende, hvite føtter.

Dette treet er tuntreet mitt.

HJERTEBANK

Mitt hjerte banker, banker.

Rytmen har jeg nå,

Og viljen suger kraften,

Tramper takten.

Jeg må ut å gå.

Tusen mil, fløytelåt.

Jeg legger meg og ser på havet.

Himmelen er stjerneklar,

Og det er vinter snart,

Og jeg er våken.

Eventyr, hjertebank,

Forelskelse i unge år.

Jeg tenker, svinger meg,

Og finner veien jeg skal gå

Igjennom alt.

La meg være som jeg er,

Kjenne varmen fra dine ord

Som kommer vuggende,

Og daler ned i sjelen min,

Og vekker meg.

EN ROSE

Det står en rose i hagen min.

Den smiler og ler som et barn.

Jeg kjenner en sommer med kjærlighet,

Et møte bak alle hav.

Jeg ser en rosebusk bak høye fjell.

Du spiller og synger for meg.

Jeg ser en engel i hvite klær.

Jeg ser deg aldri igjen.

Maleri-ill.