 |
| H.Sørensen-Ill. |
Kp2
JEG ER
Jeg er en
selje, et instrument
Som ble
født ved et lynnedslag.
Jeg er en
underlig skrue.
Jeg
vokser sakte, men gav lyd,
Og lever
nå mellom venner.
Jeg er et
lys som har kjærlighet
Fra tusen
værfaste kloder.
Jeg
sirkler rundt som et eventyr
Og
speiler stjerner og måne.
Jeg er ditt
trofaste hjerte.
TONE
Jeg
husker tonen av en sang.
Jeg hørte
bjelleklang fra Oljeberget.
Og noen
gråt av alt de så,
Og noen
lot seg filme.
Jerusalem
av gull og sølv,
All
verdens diamanter.
De
stråler frem for dem som ser,
Og lukker
seg i hagl og storm.
Det
synger alle vegne.
Jeg
husker tonen mild og varm.
En engel
gav meg hånden sin.
Profetene
skal lyse nå.
De
hellige, kvinner og menn,
Skal åpne
Perleporten.
Muren står,
om jorden skjelver.
Barna
fryder seg i leken.
Snart
skal alle barn få vinger.
Se, de
flyr når alt begynner.
LIV
Din
gjerning lever etter deg,
Og
visdommen lyser opp.
Du ser en
vei fra Golgata
Til alle
verdens hjørner.
Livet
tømrer deg et hus,
Og du kan
stige inn.
En dag er
livet ferdig med sitt verk,
Og du kan
hvile ut.
GRAVEN
Graven er
tom,
Krukken
er fylt med salve.
Alt du
sier, blir gjemt i hjertet.
Ordet er
kilden til liv.
Døde står
opp, døve hører.
Blinde
kan se – i Jesu navn.
Alt som har
skjedd, skal skje igjen
Når tiden
er inne.
Gravene
åpner seg, og alle skal se
En himmel
full av engler.
Slekt og
venner stiger opp
Som
blomster, trær og hagefrukt.
Fra Østen
kom de konger tre.
En dag
skal alle knele ned - for Skaperen.
LYTT
Jeg lytter.
En
samling øyeblikk åpner vinduet
Med
begeistrede tilskuere.
De står
fredelig i ring, og lytter.
Det
minner om ekko fra fjerne kyster,
At
bølgene kommer sakte
Og
forteller om en kø av generasjoner.
Alle
lytter når klokkene kimer.
Og
alterduk og prest venter på høytiden,
Som åpner
stengte dører bak min rygg.
STUEN
Noen
venter å få komme inn.
Lysene er
tent, musikken flommer
Som et
vell av blomster en sommerdag.
Alle har
forventning om å møte noen.
De ønsker
å bli forløst fra synd og skam,
Og setter
seg til bords og mottar brød og vin.
Døra er
lukket. Kjærligheten møter alle
Med en
varm hånd, en pust av tillit og fred.
Stuen er
overstrømmet av åpne hjerter.
SOLSKINN
Vi har
forventning til været, til den ene
Vi velger
å satse livet sammen med.
Vi tror
på en god sommer, og øver oss på ordet
Som betyr
mer enn alt.
Vi velger
å synge det vi skal lære,
Og
skriver ned favorittvers som får vinger og flyr
Som
fuglunger, som barn, - når frukten er moden.
SANG
Jeg
lytter til sangen dag og natt.
Bølgene
skvulper og stuper.
Jeg
lytter til krykker og lomvi, og alt
Som flyr
mellom fjellet og havet.
Jeg ser
på brenningen, og lytter ømt
Til
sangen som tenner gnisten.
Av flo og
fjære kommer bølgeslag.
Det
trommer regn og hagl på taket.
LITEN BY
Landsbyen
er rammet av tørke,
Og folk
går langt etter vann.
Fisken er
en gåte. Den ror fra land
Og finner
et skjul i havet.
Byen må
klare seg selv.
Alle som
lever må strekke seg,
Og jobbe
for maten.
Landsbyen
roper i ytterste nød.
De har
ikke korn å berge seg med.
Men
redningen finns i ordet.
Folket
ber for sitt liv. Byen brenner
Og
smuldrer bort. Bare et lys
Forteller
om en kirke, en hellig mann
Som åpnet
porten til Gud.
LEVE
I dag
lever vi fullt og helt
Etter
musikkens strenge orden.
Vi
drikker litt kaffe og drikker te,
Og holder
oss bra i farten.
Vi passer
på helsa og går en tur,
Og lytter
til fuglesangen.
I dag
skal vi leve – foruten tvang,
Vi lever
i lyset av måkeskjær
Og
himmelens stjerner på trammen.
Så setter
vi kurs, og følger med
Til Bodø.
Der ender vår reise.
Så møter
vi noen, og ror i en båt
Til
Lofoten, fiskedammen.
Vi lever,
og latteren letter vår kropp.
Vi danser
om kapp med skogen.
Så ankrer
vi til ved en øde øy
Og bader,
og elsker hverandre.
ÅRSTID
Uansett
årstid. Vi kommer med bud
Om alt vi
skulle ha gjort.
Vi
støver, og tørker alt med en klut
Før våren
åpner vår hjerteport,
Så vi kan
se hva vi evner.
Vi holder
hinannen i hånden en stund,
Og seiler
mot Skagerrak.
Der
bygger vi hus på en skjærgård øy
Og
speider det vidåpne havet.
Så legger
vi oss for å lade vår sjel
Før
krabbe og hummarfiske,
Og
bølgen, den hvitmalte kiste.
ORD
Ordene
daler ned
Og vinker
til alle de kjenner.
Ordene
flyr og synger i sky
Om livet
fra dag til dag.
Musikken
er varm som ull,
Og brer
seg over by og land.
Jeg
lytter og synger med i kor
Om
kjærligheten som aldri dør.
Ord
fornyer vår kropp,
Og åpner
nye porter gjennom livet.
Vi vokser
som barnet, og stråler.
Vi fanger
stjerner i ord og toner.
Musikken
vekker oss.
VENN
Vi møter
en venn.
Det betyr
at vi eier en skatt.
Vi
forsoner oss med alle feil
Og deler
adresse og navn.
Vi
lengter å møte en skare folk
Som vil
bare godt, som elsker ordet
Som lever
i oss, uskyldige små.
Vi vil
bare møte kraften fra han
Som gav
oss livet.
Vi deler
vår mat og deler vårt gods.
Så er vi
venner til snøen går bort,
Og vi står
ribbet igjen -
Med
minner fra en svunnet tid.
ORDENE
Ordene
smuldrer et sted
Og blir
borte. Urørlige hav.
Vind over
land som er gyllent av lyset.
Horisonten
lukker sitt øye. Det slukner
Før havet
igjen står i brann.
Ordene
vender sitt ansikt imot oss.
Vi
svarer, og speiler vår verden i det.
Trærne
svaier, og blågrønne bakker,
Klirrer i
sau og staselig fe.
Ordene
sporer i snø og skodde,
Møter oss
- der vi er.
Straks
går vi videre med ord i skreppa.
Vi holder
sammen i kjærlighet.
REGN
Regn,
regn.
Vi går
oss aldri vill.
Horisonten
forteller om vei og varde.
Kartet er
tegnet, skogen er bar.
De som er
med oss, er bror og søster.
De kommer
fra øst og vest.
Straks
går vi videre, over muren.
Vi hører
rasling og ser en sky.
Alle vil
over fjellet - med vinden.
Alle vil
hjem før bølgene snur.
Spor i
skodde er hvite som snøen.
Duften av
trær blir gråstein og lyng.
Snart er
vi framme ved heimebøen.
Snart kan
vi hilse vår gudmor med kyss.
Og regnet
vasker tårene bort
Når vi
kommer til målet.
 |
| H.Sørensen-Ill. |
No comments:
Post a Comment