 |
| H.Kihle-Ill. |
Kp6
TID
Hva er
tid
Annet enn
et stykke vei,
Pust fra
mennesker, slekt etter slekt,
Som ser
etter retningen, målet.
Tid er en
lang strek,
En
uendelig, grenseløs elv,
Kornåkrer,
millioner bekker som klukker og ler
Og maler
som en kvern, over og under bakken.
Tiden
sakker aldri på farten.
Den
kommer imot oss i hvert åndedrag.
Tiden speile
livet i oss, og i alt som lever.
Tiden
fødes på ny gjennom tusen år, til evighet.
STORM
Havet
brøt seg inn i natt.
Stormen
raste som ulv i skogen,
Og gir
seg aldri.
Stormen
fyller rommet med bulder
Og
trekker seg sammen som en strikk.
Hvor
kommer den fra, og hvor drar den?
Jeg har
favnen full av storm og uvær fra i fjor
Og legger
meg for å hvile.
Snart
pisker regnet, så plystrer vinden,
Og
eplehøsten må vi bare glemme.
Men fiske
kan bli bra, og juletorsken er berget.
Stormen
er stilnet. Havet er flatt,
Og solen
viser seg som en gul skål i det fjerne.
Det er
mørketid, men stjernene lyser veien.
Stormen
er en gåte, og solen en evig skatt av gull.
FUGL
Fuglene
kommer med musikk og sang,
Og gir
oss egg for en dag.
De flyr
og spretter, tripper i flukt
Mot nye
festivaler, og hilser oss
Med
musikk fra en verden i sør.
Den som
forstyrrer når egga blir lagt
Får ikke
sove godt.
Fuglen
vil gi deg en skjennepreik
Og rope
deg ut som en torsk.
Fremtiden
ligger i fuglefjellet.
FANGE
Jeg er
fange i min egen stue,
Men kan
lytte og lese fritt.
Bøkene
gis meg fra venner der ute.
Og tv’en
tuter som før.
Jeg er
fange bak mørke gardiner
Og håper
solen kommer snart.
Mørketiden
holder meg våken.
Om
sommeren gir jeg alt.
Mine
søstre danser på tunet,
Men jeg
ser ingen i dag.
Barn fra
vest kryper over gjerdet
Og
stjeler epler i hagen min.
Jeg er
fange og kan ikke rope.
Jeg hvisker
min elskedes navn.
Nils og Jone
ble fanget i havet,
Men jeg
ble reddet i land.
ERKJENNELSE
Jeg går
inn i meg selv og erkjenner
At noen
ganger tar jeg feil.
Visdom og
kunnskap må vike
For ånden
som holder meg fast.
Med varme
og kraftfulle hender
Møter jeg
dagen med storm.
Jeg
velger å stenge døren,
Men får
ikke fred. Jeg har sviktet.
Så dukker
månen frem, og nåden
Løfter
meg på veien mot Gud.
Der kan
jeg erkjenne min svakhet.
Jeg er
født for å tilgi min bror.
SOMMER
Når
sommervinden flyter gjennom graset
Og
sommerfuglene spretter frem,
Da titter
jeg gjennom glaset,
Og møter
min kjære venn.
Anton har
side strømper og går som de gjorde før.
Han svinser
og svanser med stokken
Og hviler
på måkeskjær.
Han ser
seg ikke tilbake, men går rett frem.
Da møter
han de gamle av dage
Og mimrer
om Jerusalem.
Mang en
tur over havet er en uforglemmelig bok.
Anton
forteller fra livet, og turen til Paradis.
En gang
var han død. Et under
Vekte han
opp igjen.
De første
skal bli de siste, og livet skal våkne igjen.
Da er det
sommer i hagen. Og Anton skal plukke bær.
Han
elsker å stelle håret, og gå med hvite klær.
Og
sommerfuglene nikker
Og neier
av kjærlighet.
LIVET
Når
barnet begynner å snakke,
Smile og
le,
Da
begynner livet mitt å bli gjennomsiktig.
Barnet
flakser med vengene
Og vil
fly inn i lyset.
De tynne
vengene møter dagen
Som
speiler menneskene rundt bålet.
Barnet
strekker sine armer imot oss
Og
hvisker navnet.
Lyset går
i ring som sol og måne
Og møter
oss selv i døra.
Vi er
fanget i lyset, og blir avkledd
Før vi
når målet.
Livet er
et under hver dag.
Barnet
vokser og strekker seg mot stjerner.
Vi åpner
dører, og barnet finner veien
Til det
uendelige rommet.
Å VÆRE
Av et
lite frø ble en hel skog.
Av ull
ble kledningen vår redning
I kalde
vinternetter.
Å være en
som møter lyset
I
dørkarmen - en morgen,
Forteler
om livet fra dag til dag.
Jeg
fyller mine kar med speil
Og klarer
å se mine kjære.
Jeg hører
stemmer fra en dyp brønn.
Dine øyne
møter mine. Tråder blir til en vev
Som
åpenbarer skjulte spor
På veien
til det store familietreet.
NAVNLØS
Den
navnløse blir snakket om
Og bilder
av ham blir sendt over havet.
Vi
glemmer ikke denne mannen
Som er
fattig, men ustyrtelig rik.
Mennesker
dør av sykdom,
Svakhet,
høy alder eller ulykke.
Men den
navnløse står støtt ved roret
Og kan
måle seg med konger.
Navnløs
er den som har tapt i kamp,
Men
vunnet en evig seier.
Den som jager
mot målet, ser lys
Og kan
tale unevnelige ord.
REGN
Regnet
kommer igjen.
Det er
nytt regn som pisker
Og
forteller om seilskutetida
Eller om
bølger på havet.
Regnet
gir oss en ny pøs dag etter dag.
Og om
nettene prikker det på ruten.
De værfaste
går ut i regnet
Og måler
bryggekanten.
Det blir
som før. Det er langt igjen
Før båten
mister feste.
Noa bygde
Arken i hundre og femogtjue år.
Så kom
regnet,
Og bare åtte
mennesker overlevde.
I dag
lever vi på grunn av regnet.
Det er en
Guds gave, men vi forstår det ikke.
Regnet
kommer igjen og igjen
Som
bølger fra havet.
ORD
Vinteren
var mørk og kald.
Vi levde
som i fremmed land.
Vi fyrte
trutt i ovn og slå
Til våren
kom med gras og ljå.
Hvert ord
var korn på veien hjem.
Og
eplehagen lyste klart.
Vi hørte
jamt en sau, et lam
Som var
på leit i mark og hei.
Sommeren
var god som gull,
Med frukt
og bær, og blomsterbål.
Det var
et eventyr for oss
Å se at
alle hadde det godt.
Når
høsten kom var alle med
I styr og
stell for kropp og sjel.
Alt
arbeid var en ting for seg,
Men ordet
gav oss vinger nå.
MORGEN
Med
solskjerm over by og land
Skal alle
våkne opp.
Med
festskrud kommer solen frem
Og kler
vår kjære fjellnatur.
Og
himmelen har gull i seg,
Og smiler
som et lite barn.
Med
fargepensel stryker englene,
Og maler
landet vårt til evig tid.
Den
hilser dagen med sitt øye
Som
stråler gjennom alt.
Den
vekker, løfter barn og unge,
Så de av
ord blir født på ny.
 |
| Gamvik-Ill. |
No comments:
Post a Comment