STRENGER I VIND poesi 1-2017 Del 6 *Sigve Lauvaas

Marie Lauvås Nilsen (Maleri Nr6)

Del 6.

ORD

Ordene klør i brystet.

De vibrere i kroppen

Og gjør seg til kjenne på papiret

Som glødende eld.

Ordene drysser som lauv i hagen,

Og solen gløtter frem

For å slikke rim av marken.

Ordene danser når våren kommer

Og favner fjell og trær.

Og ordene synger i barnehjerter

Og tikker fra dag til dag.

TEGN

Lysene er tegn fra sol og måne,

Fra navnet over alle navn.

Mysteriet gir seg til kjenne

I tegn og under, i lys over skriften

Og veien vi går.

Tegn på en nyskapt jord,

Eller et synkeferdig skip, 
Er som kjernen i hvert ord 

Som åpner hjerter for kjærlighet.

I begynnelsen kom barnet.

Inn i vår verden, og fikk smake tiden:

Vinter, vår, sommer og høst.

Det er tegn på veien.

Lyset får lauv og gras frem i dagen,

Som speiler verden i all sitt velde.

Mørket viker for lyset,
Som velsigner alt liv med fred.


UT Å GÅ

Jeg går etter min ullgenser,

Min lue og mine votter.

Jeg går etter posten

Og kommer hjem.

Jeg går en tur i parken med hunden,

Og har ingen å snakke med.

Jeg går over naboen sitt gjerde

Til en utsiktsplass.

Jeg går til butikken og kjøper gryn

Og baker og steller meg selv.

Jeg skjuler mitt ansikt, og lukker døren.

Her er ikke plass for to.

SLUTT

Det er slutt på sommeren.

Høsten har evigheten som mål.

Våren kommer med synlig lauvverk,

Og blomst og frukttre i syngende skrud.

Det er slutt på vinterens kalde arm.

Dødens krefter er blitt til liv.

Forvandlingens morgen var jeg i døren,

Og solen kom inn - som en engel,

Og gav meg et kyss.

REGNET TALER

Nå kan jeg tyde regnet sin tale.

Et forunderlig språk.

Det åpnet sin nøkkel for meg.

Regnet taler med trommestikker,

Og sleper seg rundt som en rev

For å krenke sitt bytte.

Regnet taler til meg i vinduskarmen

Og anklager verden.

Det byr seg frem med et larmende blikk.

Og jeg føler meg utenfor,

Våt som en katt.

SYKDOM

Noen gir fra seg sin sykdom

Og andre sprer sykdom som pest.

Sykdom vil hefte ved oss på veien

Som sand i maskineriet.

Vi ber om å gå fri disse plager.

Hvorfor all denne lidelse i verden.

Våre sykdommer tok han på seg.

Vi forstår for sent

Hva som tjener til det beste for oss.

I en verden som hater lyset,

Er sykdom noe vi må leve med.

Sykdom angriper menneskene

Som rust angriper karosseriet.

Bare edelt metall og de hellige

Slipper unna forråtnelse og evig død.

LANDSKAP

Landskaper forandrer seg,

Men fjellene står som en bauta

Og viser vei.

Svunne tider kan måles og veies,

Men dagen i dag vil ingen forstå

Før alt er forbi.

Trærne klatrer mot de blå fjell,

Og menneskene forstår ikke tiden.

Hvert landskap i hjertet blir forvandlet

Når lyset slipper inn.

Når landsbyen synger navnet,

Blir landskapet vakkert som et barn,

Og alle blir rike som konger.

Da kan vi stadig leve i håpet.

Selv om det er høst og vinter,

Er vi omfavnet av lysets hellige arm.

JEG BOR

Jeg bor ved en fiskedam.

Jeg har værelse ut mot en hage

Med fuglekvitter og blomster.

Jeg ser når naboen går forbi,

Og hilser på skogens dyr med respekt.

Jeg bor midt i landskapet,

Og heier på elendige maurkryp

Som innvaderer huset mitt hver vår.

De har sine veier, og sitt gjøremål.

Ingen er arbeidsledig i en maurkoloni.

Jeg bor ved en skog med høye trær.

Snart vil jeg bygge et nytt hus,

Og ser etter materiale, som etter gull.

Her kan jeg finne et værelse

Hvor jeg kan være meg selv en dag.

REISE

Jeg lister meg rundt huset,

Og lister meg inn.

Her har vært så mange spedalske

I denne byen.

De tror ikke på Gud.

Jeg lister meg stille av sted.

Og dørene står åpne,

I tilfelle noen ville komme på besøk.

Jeg lister meg rundt i verden

På jakt etter knuste hjerter.


LYTT

Reis av sted.

Hør ditt eget hjerteslag.

Om du går oppover eller nedover,

Må du være i takt med kroppen.

Ditt hjerteslag er veiviser

Hvor langt du skal gå.

Pakk deg litt ulltøy, og en niste

Med brød og vann.

List deg av sted til fjellet.

Se soloppgangen, lyset fra himmelen

Som alltid følger barnet i oss.

Gå ikke glipp av sangen.

Englene synger for deg.

Lytt etter banking i trærne

Lytt etter trommeregn.

Oppsøk dine kjente og kjære

Før det er for seint.

Lytt etter hjertet, og du ser i ånden

Søsken over alt.

I DAG

I dag får jeg minnes de døde.

Jeg får gå i minnelunden

Og be om en ny fødsel.

De stumme spør etter meg,

Og jeg rekker ut hånden.

Men ennå er jeg her.

I dag går jeg til vinduet.

Dagen speiler livet i hele verden,

Og jeg er bare en fugl i soløyet.

I dag får jeg puste ut, og hvile.

Jeg har mange drømmer,

Og et blikk for Israel.

R.Larssen-Ill.

STRENGER I VIND poesi 1-2017 Del 5 *Sigve Lauvaas

Marie Lauvås Nilsen (Maleri Nr1)

Del 5.

NAVNLØS

Navnløse nummer i statistikken

Har mange barn.

Et av dem bærer du på dine skuldre.

Du løfter en klode

Og får et svar.

Livet er mer enn et under.

Om vi føler oss fremmede,

Kan vi heve vår stemme til verden.

Vi som er født med retning og mål,

Fløyter så alle kan se oss.

ELV

Elven går, elven går

Over bredden, over slettene

Og motorveien som fører til Rom.

Kom la oss danse mens elven stiger,

Vaske og vaske i hundre år.

Vi vet ikke lenger av høst eller vinter.

Sommer og vår går i ett.

Elven reiser med jord og grus

Og taler med fjellet om grenser.

På veien til havet går elven i foss.

Den smiler og danser for alle.

FRISK

Jeg svømmer meg frisk.

Jeg kan ikke dø når jeg har en tante

Som holder av meg, og gir meg arven.

Jeg svømmer etter en egen plan,

Og øver på tohundremeter.

Jeg kan ikke legge meg til å dø

Så lenge jeg spiser frukt og fisk

Og lever av ordet.

DRØM

Vi som drømmer i høye hus,

Møblerer og pynter livet.

Vi drømmer om barn.

Vi klandrer andre for ingen ting,

Og kommer til slutt

Med drømmer og dikt

Om alt som er gjenbruk i livet.

Drømmen klamrer seg til vår dør

Sommer og vinter som solen.

Vi kan ikke sove uten en drøm

Om barn som rusler i huset.

Først var vi to, så ble vi tre.

I dag er drømmen fire.

Og alle skal frem med kropp og sjel.

Vi blomstrer som barn i livet.

ANSIKT

Vi leter etter et ansikt

Som er vakkert, godt og sant.

Vi leter etter visdom

I øyne som ser alt.

Og er der et ansikt for alle,

Så vil vi ha det for oss.

Vi henger speil i dør og skap.

Ja, alle vegger skal ha speil

Så vi kan finne et ansikt

Vi kan elske, og favne.

Skal vi finne en hånd en dag

Som er god som gull og diamanter,

Da har vi et ansikt med hjertelag

Som passer perfekt i dansen.

VI BEGYNNER

Vi har begynt å si

Det er lenge til jul,

Når nissen kommer med grøten.

Vi begynner å kjøpe honning og ris

Til folk som skal feire

At vi lever.

Vi kjøper en blomst til en fattig bror,

Eller søster som bor alene.

De trenger noe å varme seg på.

Det er lenge til jul for de fleste.

Men på gamlehjemmet feirer de livet.

Og jeg begynner å se

At jul er et ord som lever.

ROM

Det gamle rommet har forandret seg.

De har hengt opp bilder,

Og ved døren er et skilt, og matter

Som forteller alle at her bor jeg.

I vinduskarmen er blomsterkrukker,

Og gulvet er dekket med tepper

Fra en gammel bestemor.

Jeg føler meg hjemme nå.

Rommet er hvitt som et sykehustelt,

Men det lukter godt.

Det gamle rommet har fått nye møbler

Fra en gjenbruk i nærheten.

Alle som kommer på besøk forteller

At salveduken har forandret alt.


LYSER

Jeg lyser som dagen, som stjerner om natten.

Jeg lyser langs veien, på ensomme stier

Der noen går hjem.

Jeg lyser i dansen, til hverdag og fest.

Jeg lyser for noen som ser meg.

Jeg lyser igjen og igjen for en venn

Som kommer – og er så nær meg.

Jeg lyser for slekten, og løfter mitt blikk.

Jeg lyser i hele verden.

Og alle skal lyse ved dag og natt

Som engler som svever der veien er bratt.

Jeg lyser for livet og barnet.

TID

Det er ennå tid

Å gå til den åpne grav.

Graven er tom, og engelen var der

Med budskap om fred.

En åpen grav forteller

Om mysteriet som skjedde den dagen

Steinen ble veltet fra.

Disiplene ville ikke tro før at graven var tom

Før de møtte Jesus ansikt til ansikt.

Salige er de som gir seg til kjenne

Når de har møtt Gud.

Den levende går omkring blant de døde

Og hilser oss – velkommen hjem. 

GAMMEL

Jeg er gammel, og kraften svinner.

Jeg samtaler med fugler og dyr,

Og glemmer å be.

Jeg er angrepet av våkenetter,

Og blar i gamle bøker om romfart

Og verdens undergang.

Det mystiske lyset gjør meg blind.

Jeg kan ikke favne alt jeg ser,

Men griper ordet.

Syngende fugler glir forbi vinduet

Og skaper en lengsel

Om å reise til verdens ende.

Jeg er gammel, og har et navn som lyser.

Jeg trenger en hånd som kan lede meg

Over alle grenser.

Å BÆRE

Hva er det som bærer oss.

Hvem ser lyset?

Hva er det som får oss til å lytte?

Jeg kjenner tyngden av dagen,

Som uroer meg.

Jeg legger tiden bort,

Og en ny tid kommer meg i møte.

Jeg er sårbar, og kjenner frost

Gjennom dager og netter.

Men lyset bærer meg.

Landskapet åpner vårt indre.

Vi er i samme båt.

Hva vi gjør og hva vi vil gjøre

Forteller hvem vi er.

Tiden bærer oss på gullstol.


NÅDE

Gi meg nåde.

Rens meg fra slagg og hat.

Frels meg fra de buldrende skarer

Som bryter ned dine gjerder

Og plyndrer ditt hus.

Lukk opp mine lepper

Så jeg kan tale.

Gi meg et nytt hjerte

Så jeg kan lovprise ditt navn.

Gi meg en villig ånd

Så jeg kan høre din stemme.

Hold din hånd over meg,

Og la meg få bo i de levendes land.

Jeg setter mitt håp til ditt navn.

De rettferdige skal se din frelse.

Jeg søker tilflukt hos deg,

For du er min havn i nøden.

Dine ord følger meg alle levedager.

Der finnes ingen, uten deg.

Du er min hjelper.

Var jeg sulten gav du meg mat.

Rens meg fra synd,

Og gjør meg til en tjener i ditt folk.

Lær meg din visdom

Så jeg kan se ditt ansikt

Og følge din vei til evig liv.

SYNG

Syng for Herren.
La oss lovprise den ene

Som har skapt alt.

Syng i jubel, mitt hjerte,

For han har sett til sitt folk

Og løftet barnet.

Og jeg er den minste av alle.

LYS

Lyset i rommet

Er ikke som lyset i skogen.

Lyset har sine ritualer.

De kommer når de vil.

Jeg vil leve i lyset

Som en bokstav lever i alfabetet,

Som et ord lyser i teksten

Som gir mening for livet.

Lyset er en bror, en søster,

Som har innsikt og kunnskap

Om alt mellom himmel og jord.

Lyset er budskap om fred.

INGEN

Ingen forfatter kan skrive

Om det de ikke vet, om brød og vin

Og helbredelse fra kreft.

Ingen kjenner kreftene som regjerer

Og skaper trøbbel i maskineriet

Som er skapt av Gud.

Ingen har nok lys til å avdekke

Hemmeligheten bak livets gåte.

Ingen fortjener den hellige nattverd.

Ingen kan leve i et kloster

Uten bøker til oppbyggelse og visdom.

Ingen forfatter kan skrive navnet

Uten å bli grepet av ordet som forvandler

Alt av nåde til evig liv.

  

Marie Lauvås Nilsen (Maleri Nr1)

STRENGER I VIND poesi 1-2017 Del 4 *Sigve Lauvaas

Marie Lauvås Nilsen (Maleri Nr2)

Del 4.

VÅREN

De lyse netter kommer igjen.

Og himmel og jord forenes i sol,

Og havet gir varme strender.

Menneskebarnet får sove litt,

Så er det ut i været.

Blomstene blinker i dagens lys.

Og geit og sau får leke

Som fugler på Heimebøen.

Jorden våkner og trær får lauv.

Duften av vår blir latter.

Fra fjernt og nær synger våren min

Om liv fra en hellig kilde.

Leppene våre skal synge med.
Og begjære den nye tiden.

Vi favner hverandre, og hagen vår

Lyser for hele byen.

HUSET

Vi klamrer oss til huset,

Og kan ikke reise bort.

Vi binder oss til naboer og venner,

Og har nok med det.

Vi puster ut i hagen

Og er trykket til jorden.

Vi gråter av larmen fra motorveien,

Men sovner fra alt.

Vi klamrer oss til huset

Som ligger trygt i bakken.

Her er kjeller og loft med trapp.

Vi sitter i tårnet og skuer stjerner.
Vi er alene, og foreldreløse,

Og huset er en gammel arv

Som skal rives ned.


UNDERVEIS

Vi er alle underveis i landskapet.

Gjennom mørke og lys reiser vi

Som små terninger

For å komme til målet.

Vi prøver å løfte stemmen i sol og regn,

Og kjenner vind mot kroppen.

Lenge har vi vært en skygge av oss selv.

Nå er vi lys for hverandre.

Vi lever nær ved noen

Som har vært underveis lenge.

Kanskje kan vi dele noen ord om kilden

Som renser oss fra synd.

Vi er underveis med ordene.

Noen famler i mørket og kveles av røyk.

Men jeg skal være i landskapet,

Og jeg vil ikke skygge for solen.

Jeg er kalt til å tjene, og være meg selv.


SANNHET

Jeg arbeider, og skriker ikke,

Rister bare på hode når noe går galt.

Jeg tror det er best å holde munn.

Her er så mange som vil ha ordet.

De går med sine kapper og formaner.

De tror de har sannheten,

Men er korrekte løgnere fra partiet

Som søker makt i verden.

De gir aldri etter for lyset.

De hater de hellige
Og tilber dyret.


VEV

Tråder fra barnetroen strekker seg ut

Og knyttes sammen til en vev.

Vi har Gud med i bildet på veggen

Av mor og far, og en god barndom

Med hakke og spade,

Og lange sommernetter på havet

Med fisk på kroken.

Møysommelig er barnetroen blitt sterk som sen.

Veven er blitt til et bilde av kjærlighet

Til alle søsken på jord.

Vi har ingen tråder å miste, ingen tid å unnfly.

Alle dager er ikke like, men vi kan lære å tro

Når vi snakker med Gud.

DE LÆRDE

Teologene regnet ikke med Israel.

De tror Israel er forkastet av Gud,

Og at bebudelsen er kommet til oss,

På grunn av tass og uvitenhet

Hos de skriftlærde.

Men sannheten lyser i Ordet

Som sier til de utvalgte, sitt eget folk:

At dere er en grein på vintreet til evig tid.

Erstatningsteologi er en from lære

Som forkynner at alle som tar imot ordet

Blir regnet som israels barn.

De lærer at sannheten er å tro

At Gud har forkastet sitt folk,

At Israel ikke er Israel, men bare en skygge

Av en tid som har vært.

STJERNER

To stjerner ser du.

En stor og en liten.

Du skulle reise til Betlehem

En julaften å finne deg selv og Gud.

Glansen er tatt bort fra kirken

Som kimte fred for Jerusalem.

Glansen av presten ble borte

Når hyrdingen begynte å dyrke seg selv.

DE LÆRER

Vi holder voksenopplæring på overtid.

Noen har ikke lært om dåp,

Andre har ikke lært om glansen

Som kommer av visdom.

Noen er voksne barn hele livet.

De kan ikke lære språket,

Vet ikke om rett og galt.
De har ikke rene hjerter,

Og lærer å hate, myrde og stjele.

De feirer ikke jul eller påske,.

Vet ikke om selvangivelse.

De pynter seg for å møte de andre

Som lærer å plyndre, og ødelegge

Alle som nekter å bøye seg.

De tror de skal herske i verden.

LABYRINT

Vi lever i en vanskelig tid.

Alle har mange valg.

Jeg holder mine løfter.

Timeplanen strekker ikke til.

Jeg savner sannheten

Som forteller om rett og galt.

Men alle har nok med sitt.

Ingen frykter Gud.

TILBAKE

Du som ble tilbake

Når toget gled fra stasjonen,

Må ikke tro at du ikke er med.

Alle som lever er valgt til vandre,

Gå som en klokke med tiden på slep.

Tilbake er ansikter, trær og fugler.

Naturen tar, og landskapet ler.

Tiden har kapret de fleste med vinden.

De andre skal samles i flokk etter flokk,

Før dørene lukkes, og nok er nok.

Umerkelig reiser vi fra vår skygge.

Speil etter speil forteller vår tid.

Mens noen prater og andre tier.

Håper vi seier i et annet liv.

Alle er jo dømt til å dø.

MUSIKK

Musikken har stilnet.

Dansen har stilnet for lengst.

Larmen fra gatene vokser

Så trærne blir brune og grå.

Ansikter fryser til jorden.

Musikken er en gammel trøst.

I dag flyr asken med vinden.

Alt er forbi med oss.

Varmen i byen er borte.

Himmelen er skyet av regn.

De vandrer med musikk i blodet,

De etterlatte - som er igjen.

  

Å FALLE

Stjerner faller, fjell og hus faller,

Skogen legges ned.

Mennesker faller fra, og blir borte

Som lauv og strå.

Hendene faller, kroppen faller.

Vi skjelver som lauv.

Vi har feber, og fantaserer om en ny tid.

En ny morgen faller inn i mørket.

Solen er gått ned.

Å falle gir ingen ro for sjel og sinn.

Vi må vokse som trær. Vi må våkne

Og stå rake i stormen.

Å falle er tegn på avmakt og dyp sorg.

Vi kan ikke leve i avgrunnen.

Å falle fra lyset, skapelsen og Gud,

Er å sveve i mørket, uten håp.

Da er vi døden vår bror.

SVARTE SKYER

Svarte skyer, svart vind

Som fyller våre hjem, våre tanker.

I dag er alt omskiftelig.

En dag deler vi vårt brød,

En dag er det krig.

Åkeren råtner på rot, for ingen bryr seg.

Høsten gir modne aks, men alt går tapt.

Svarte skyer blir til en svart natt

Uten stjerner og måne.

By etter by brenner.

Og jeg hører en ordløs klage.

Folk dør uten vinger, uten slekt

Som kan gravlegge de døde.

Svarte skyer varsler pest over Europa.


HJEMME

Når jeg er hjemme

Flyter det av bøker og rot.

Landskapet ved huset mitt flyter

Som en øy i havet.

Og jeg har ingen båt, bare en fiskestang

Og en lykt til å gi signal

Når jeg er i nød.

Ingenting kan jeg se

Når det er natt og svarte skyer.

Lenge tenkte jeg på døden,

Men nå tenker jeg på Gud

Og mine medmennesker.

Jeg er ikke alene i verden.

Mitt hjem er bøkenes bok.

ROM

Jeg går fra rom til rom.

Tilbake kjenner jeg gjensynsglede.

De hvite bussene hadde plass

Uten nummer og navn.

Alle ble tatt med.

Det var illevarslende i begynnelsen.

Jeg var nesten død i flere år,

Og jeg sluttet å leve ved en grind.

Men en venn løftet meg,

Så jeg fikk oppleve dette.

Jeg går i tunet og inn en dør.

Her er mange rom,

Og jeg slipper å banke på.

Her hører jeg til. Dette er mitt hjem

Som jeg oppdaget

Ved kanten av stupet. 

Storm-Ill.