VINDEN RIR BØLGENE – Poesi 2006 s11 *Sigve Lauvaas

Rullestein på Jæren-ill.

11.

ELSKE

Jeg elsker lyset

Og glemmer meg selv.

Jeg elsker landskapet, fjell og fjord,

Og fryder meg over alt som lever.

Jeg elsker havet,

Og speider etter en fredet øy.

Jeg elsker stillheten,

Og vil hvile ut

Med lyd av bølger mot berget.

Jeg elsker lyset.

Og hvert øyeblikk er en del av tiden

Som puster meg i nakken

Og holder meg fast til jorden,

Min vugge og min grav.

KVELD

Når kvelden er rød

Og stillheten er en strek,

Som et alterlys,

Da kan jeg lese ordet

Og messe i sus av bølger.

Når kvelden glir inn i natten,

Vipper jeg skoene av

Og legger meg i graset.

Jeg kjenner varmen

Fra en uendelig seng.

Solen kommer inn i rommet

Og seiler i bue over oss

Som lever tett i byen

Som aldri sover.

Og kvelden går rød nok en gang,

Som en strek av blod,

Og fuglesangen stilner,

Og mine barn drømmer

Mens greinene danser i natten

Før hanen galer.

DU ER

Du er på fjellet

Og kjenner vinden.

Du er alene med tette klær.

Du ser og lytter

Og kjenner draget.

Du knipser bilder mens solen blør.

Se havet fråder.

Det er en sommer

Og bølgene stikker inn mot land.

Du tar imot disse kast og vinker.

Snart er du selv blitt en ribbet grein.

Du bader naken i morgendis

Og ser fiskene våkner til.

Du kjenner smaken av hav og bølger

Og fisker ørret til primusen.

Du er så frodig, og kjenner alle.

Du går så modig på fjellet ditt.

Her kan du leve og kjenne vinden.

Her er du dronning,

Og alt er ditt.

VI GÅR

Vi går ofte våre egne veier,

Og tenker selv – som de gjorde før.

Vi hører toget og sus av biler.

Her er så mye, og vi er små.

I verden vide, det store rommet,

Er stappa fullt nå av ting og tang.

Jeg passer best i et hus ved fjorden,

Der jeg kan nynne til bølgeskvulp.

Vi går med anker til dette landet

Og kjenner ingen i Afrika.

Vi skulle reist litt, det går i blodet.

Og vinden hvisker: Vi går ombord.

Vi går og seiler, vi holder kursen,

Og vi er fri til å reise langt.

Vi krysser havet til andre siden.

Der kan vi møte oss selv igjen.

HAVET

Det stormfulle havet

Har bølget i tusen år.

Her er graver på graver

Og en betydelig stillhet.

Havets makt ruver som alle fjell,

Som måne og sol.

Uten havet hadde vi ingenting.

Da var vi et støvkorn

I en umåtelig stor ørken.

Havet gir oss ro

Og et øyeblikk av lykke.

Vi kjenner oss beæret

Å kunne se havet.

Det stormfulle havet

Er majestetisk, sammensatt

Av hele verdens tårer.

Havet er vår plaskedam

Fra begynnelsen

Til solen lukker sitt nådige øye.

TRE

Jeg er et tre.

Jeg drømmer et tre med mange greiner.

Jeg elsker frukten,

Og jeg er frukt av treet.

Jeg er en stemme av hennes stemme.

Jeg er lenket til dette treet

Og klamrer meg til stammen.

Jeg løfter hendene som greiner

Og vinker til den ene.

Jeg elsker frukten

Og håper at jeg en dag må få smake

Dette eple til visdom,

Så jeg kan reise herfra i fred.

VIRKELIGHETEN

Dette havet er virkeligheten

Fra min barndom.

Her fisket jeg, og rodde.

Fra dette havet har jeg mange minner.

Jeg har reist på havet

I stjerneklare netter,

Og kjempet med bølgene i liten båt.

Nå bor jeg tett ved havet

Og lytter etter vinden.

Jeg kjenner flo og fjære, og følger solen

Som en venn – til vikeligheten blir for voldsom,

Og jeg må søke ly.

I min svakhet går jeg på stranden

Og ser etter runde steiner.

Jeg kjenner - og klapper disse skulpturer

Og snakker til havet som til en god nabo

Som elsker bølgene.

STILLHET

Jeg kan ikke tie om havet.

Jeg drømmer om havet nå,

Og ser havet i fri bevegelse

Når vinden går.

Jeg taler til havet, og får tidlig svar

Med bølgeskvulp og siklende latter.

Jeg kan ikke glemme havet -

Om jeg må flytte herfra.

Jeg lytter til havet og vinden,

Og hører stormklokken slå.

Noen er ute på havet,

Men jeg er hjemme nå.

Havet er dypt som en grotte

Der ingen kan komme til.

Men jeg har en elsk til havet.

Slå ring du om vennen min.  

K.H-ill.

VINDEN RIR BØLGENE – Poesi 2006 s10 *Sigve Lauvaas

Vind i fjellet-ill.

10.

MERKE

Hver dag setter merke i vår sjel.

Vårt indre merkes i dager og netter.

Våre tanker synger som skogen, som havet.

Vi merker vi lever.

Vinterluften merker oss, og sol og regn.

Alt setter merke på kroppen,

Og vi må være stille.

Vi hører det prikker i vinduet.

Noen skriver navnet.

Hele verden merker vår adresse.

Vi lever.

LÆRE

Vi må lære å vente

På en ny dag, en ny anledning.

Vi lærer av naturen hvem vi er,

Og ser på havet.

Fisken vaker, og alle blir mette.

Vi lærer å ro, lærer å dyrke.

Vi følger solen fra morgen til kveld

Og sovner i drømmer.

Vi lærer ordene som svømmer,

Og velger noen til dessert.

Vi maler ord til en eng av roser.

Vi lærer å elske. Vi lærer å se.

LANDSKAP

Landskapet står i giv akt

Og venter at våren skal innta alle rom.

Snart lyser hvitveis og snøklokker,

Og snøen renner vekk.

Landskapet er dekket av lyng og gras

I bølger fra nord til sør.

Det hever seg, og senker skulderen

Mot havet i vest.

Alt som vokser i landskapet lyser opp

Og farger jorden i fromhet,

Mens menneskene holder gudstjeneste

Og synger takk for alt.

MAKT

All makt er nedfelt i fjellet,

Og havet bølger sin makt fra pol til pol.

Der finnes krefter av ømhet og glede

Som lyser av kjærlighet og skjønnhet.

Jeg ser makt i ordene

Som en konsentrasjon av visdom

Fra eldgamle dager.

Ordene har sitt nedslagsfelt blant menneskene

Som dyrker sannheten og elsker

Kirkeklokkene fra Babel.

Språket er en makt vi aldri blir ferdig med.

Den tar seg plass mellom oss

Og løper fortere enn lyset.

Hvert ord er et signal, et håndtrykk

Fra menneske til menneske.

Men fjellet er grunnvollen hvor alt hviler.

Her bryter havet, og her løfter solen

Sine uendelige vinger over oss.

Med makt kan vi få gjennomslag for alt,

Og landskapet taler vårt språk.

LYTT

Min kjære, ta deg tid til å lytte.

Vinden har også noe å si.

Vær åpen, og hør fossen i fjellet.

Lytt til fjellet som til en annen tid.

Likevel er fjellet nytt hver morgen

Og gir oss sitt ansikt, sin fred.

Fjellet taler med tusen tunger.

Det gjelder å lytte, og se.

HUNGER

Vi lider av hunger.

Vi har ikke frostnetter bare,

Vi lider av begjær.

Vi elsker penger og lider.

Kroppen er fengslet til eiendom

Og penger, og penger.

Vi kan ikke reise.

Vi er ikke frie borgere.

Vi lider av stress og begjær.

Ingenting er nok.

Vi leter etter gull på veien,

Og går i fakkeltog.

Vi tar på oss pene klær

Og viser hele verden vår hunger.

Den som har mye vil ha mer,

Og strekker seg ut

Etter stjerner og kupler av gull.

Vi hungrer etter penger og dør

Nakne, uten ord.

JEG ER

Jeg er ingenting,

Og har ingenting å jamre for.

Jeg er en gren på treet,

Et aks i åkeren.

La meg være i fred.

Jeg synger i vinden,

Og vinden synger i kroppen.

Jeg danser og ler.

Jeg løfter mine hender

Mot himmelen

Mens englene spiller harpe.

Jeg er.

Det klinger fra kirketårnet,

Og ordene klinger.

Jeg er tårn i rosebusken,

Jeg er ingenting,

Bare en tråd i veven din.

Jeg er et frø i vinden.

Jeg elsker deg.

TENK

Tenk om vi kunne være sammen,

Tenk om vi var mann og kvinne

Og kunne elske uavbrutt.

Tenk om vi kunne seile på åpen sjø

Med kurs for en øy i havet.

Tenk om det bare var oss to

Som elsket å samtale om livet,

Om hvert øyeblikk vi legger bak oss

Etter frokosten, etter toget har gått.

Tenk om vi var tidløse

Og kunne følge vinden over alt

Som små levende ansikter

Som lyste opp hele verden,

Og hørte skogen synge

En kjær symfoni.

Tenk om vi var hjemme da

Og kunne se månen

Og solens røde skjær.

Tenk om vi kunne være sammen om alt,

Så var vi ikke lenger alene

Og hadde våkenetter når stormen raste

Og bølgene gikk på land

I takt med landskapet,

Som jeg elsker inderlig

Som mine vakre barn.

Norway-ill.

VINDEN RIR BØLGENE – Poesi 2006 s9 *Sigve Lauvaas

R.Larssen-ill.

9.

TENK

Tenk om vi lærte å leve

Som spurven, som trær og blomster,

At hele livet var en vandring

Mot større klarhet.

Tenk om vi kunne være stille

Og se oss selv i speilet

Som en juvel, en diamant, et gullbeger

Som alle folk i verden kan smake.

Tenk om vi kunne være et tempel

For visdom og meditasjon,

Så vi kunne se inn i fremtiden

Med nye øyner.

Tenk om London, New York og Paris

Var fylt av åndelig nærvær,

Av dans og spill fra usynlige krefter

Som former og børster støv.

Tenk om vi kunne lære å fly

Som fuglene, som lys og luft og vann.

Da kunne vi dekke hele jorden

Med kjærlighet.

TIMEN

Denne timen i ørkensand

Får meg til å tenke på Gud.

Hva skal til for at ørkensand skal blomstre,

Annet enn vann og litt nektar av tid?

Hva kan tjene menneskene over hele jorden,

Uten ditt ord – som skaper liv?

Jeg går til kilden og drikker meg utørst.

Jeg går langs stranden og samler rekved,

Så jeg kan bygge et alter.

Timen er kommet, og fuglene våkner.

Og alle må synge med i koret

Som løfter landskapet til en ny vår.

Jeg lytter til de evige klokker

Mens havet slår på klippene:
Korsfest, korsfest. 

DIKT

Det er ikke jeg som dikter.

Det er ordene som dikter i meg.

De kommer fra fjerne himmelstrøk

Og erobrer mitt indre.

De sveller frem som blomster om våren.

Hva kan jeg si til ordene, annet enn takk og farvel.

De kommer stikkende, susende, og nynner

Fra kjente melodier. De lyser og ler i vinden

Og strekker armene ut - etter meg.

Jeg er omringet av ord. De omfavner meg,

Fosser imot meg som frø i vinden,

Som regn fra varme skyer.

Ordene er mine venner, og hilser god dag

Og skriver navnet i fjellveggen

Til erindring om fødselen.

LEVE

Vi lever, og blar i kalenderen.

Vi følger med,

Og er opptatt av dager og år.

Alt skal feires.

Hver dag spiser vi et måltid for solen,

Som holder oss levende

I sine mektige hender.

Solen løfter oss som en mor

Og får oss til å snakke.

Vi lever sammen i dette teltet,

Lever døgnet rundt,

Og bebreider ingen – så langt.

De nærmeste, far og mor, og søsken

Lever ved siden av oss

Som støttespillere, som fyrtårn på veien

Til de levendes land,

Der alle synger for kongen

En ny melodi.

HAVET

Havet fordamper,

Og skyene vandrer som ulldotter

Over store vidder.

I skyene er barndommen gjemt,

Og der lagrer jeg tusenvis bilder

Til erindring om alt fra begynnelsen.

Havet dønner mot land

Som en mektig høvding,

Og trekker til seg oppmerksomhet

Som store fotballkamper,

Eller fjell høyere enn hus.

Havet gjemmer vår fortvilelse

Og nynner vuggesanger til alle sover.

Havet ligger alltid der

Og tar imot alt, regn og vind og mennesker.

Havet smiler og fordamper

Som en gammel hest,

Og lar oss være byggesteiner

I fremtidens katedral.

BREV

Jeg kan huske et brev som kom

Fra andre siden.

En pike hadde skrevet mitt navn på konvolutten

Og postet kjærligheten

Som hjertedryppende ord fra en annen verden.

Jeg ble overrasket og ganske stille,

Som en glemt løk i åkeren.

Jeg tenkte på budskapet, og alt som var mellom ordene

Som kom inn i rommet -

Som varme hender og kyss fra en annen verden.

Brevet var mer enn en papirlapp, en hilsen

Fra en ukjent pike som hadde livet foran seg

Og tenkte sitt om mottakeren – som en ukjent venn,

En verdifull person med adresse over havet,

Der båtene tuter velkommen fra en annen verden.

Jeg kan huske luftposten

Mellom kornnekene i den blide sommervarmen,

Og leste med våte øyner til langt på natt

Om livets og kjærlighetens lov å elske

Så lenge ordene rekker oss fra en annen verden.

Og denne miss ville komme straks

Og møte mine hender, favne min kropp, løfte meg

Til en ny virkelighet. - Og jeg ble redd

At dette skulle forpurre mine valg i livet,

Og brente brevet - som var en hellig bro mellom oss.

  

Norway-ill.

VINDEN RIR BØLGENE – Poesi 2006 s8 *Sigve Lauvaas

Norway-ill.

8.

HAVET

Der går en skute på havet.

Det går mange skuter på havet.

Havet er fylt til randen av skuter

Som tikker i grålysningen,

Som rir bølgene.

Hvite og sorte bølger klapper mot kai,

Og menneskene får se

Andre siden av havet.

Korallrev i en tropisk natt lyser,

Så menneskene bryter opp

Og søker en tryggere havn.

Havet bølger i natten, legger seg flat,

Og bølger - etter et visst mønster.

Vinden og havet pakker kofferten for natten

Og venter i dønninger -

Til menneskene våkner, til fisken

Bryter bølgene og gaper:

Her er jeg.

VI LEVER

Vi lever og går forsiktig

Rundt husveggen,

Oppetter bakken, opp til åkeren

Som blender oss.

Aks etter aks klirrer i vinden.

Vi oppfatter knapt det vi ser.

En myriade av levende terninger,

Byggesteiner for kropp og sjel.

Vi lever i dette templet,

Og oppfatter oss som en del

Av virkeligheten, som en viktig brikke

I puslespillet om livet

Fra Adam til i dag –

Med kjøttgryter og fruktlager

For en hel verden som roper

I skinn og bein.

Vi lever i overflod, og vet at vi er benådet,

Mens de andre strever

Og ser på oss med falkeblikk.

De lengter til vårt territorium,

Og bygger nettverk,

Blar i kalenderen og leter etter den rette tid.

For havet er ikke nådig,

Og kan snart pynte på statistikken

For levende og døde.

HØST

Høsten er her,

Den er kommet rett inn,

Og folk blir mindre synlige.

De tilhører høsten

Og lever med blafrende øyner.

De er som lauv og gras i vinden

Og visner bort.

Som støv reiser de over havet

Og blir til ørken for nomader

Som lever videre.

Høsten fanger oss, innhenter oss

På veien til paradis.

Vi blir flatpakket, og bæres bort

Av sterke kvinner og menn.

Vi blir fordelt i verden,

Og blir synlige igjen

Når tidens slør blir tatt bort.

Vi tilhører et kongerike - og våkner

I en ny dimensjon.

MIN FAR

Min far hadde en hjulbåre, et spett og en stav.

Min far var hjertevarm, og lente seg til ordet,

Som lyste veien helt frem.

Min far dyrket en kløvereng, og hadde kyr og hest,

Og var selvhjulpen i alt.

Og helligdagen var hellig som ordet.

Kornet stod høyt i kurs, den gangen,

Og potethøsten gav føde til både folk og dyr.

Og alltid måtte vi takke for maten.

Min far lyste fred over livet, og velsignet jorden

Som gav oss alt.

MOTOR

Bilen kan ikke tie

Når den er i bevegelse.

Vinden kan ikke tide

Når den har noe å fortelle.

Hvert menneske er en motor,

Og alle trenger å lades opp

Til de store utfordringer.

Menneskene trenger øyner til å se

Og hender til å bære.

Veiene for oss alle

Kan bli lange og bratte.

Halvveis i livet vet vi ikke

Veien videre.

Så la oss ta vare på kraften og gleden

Som bærer oss over fjellet,

Som fører oss fra dag til dag

Mot stadig høyere mål.

En dag er motoren utbrent,

Oppbrukt og ferdig,

Men alt skal bli nytt en dag

Bak de blå gardinene,

I solvarmen, der de hvitkledde

Gir oss livet for annen gang.

VISDOM

Jeg lærer visdom av trær og fugler,

Og kjenner vinden som en venn.

Bølgene slår meg ikke ned.

Ordene kroner meg

Og bærer meg på bølger av vind.

Jeg lærer stillferdig visdom av havet,

Av lyng og trær, og strekker meg

Over fjell og vidder.

Der kan jeg skue månen og være stille

Som en verdig soldat eller prins.

R.Larssen-ill.